Brems forventningene litt

For det første synes jeg standarden er litt for høy. Jeg forstår budskapet med artikkelen, men ingen kan sammenlignes med argentineren. I Lionel Messi har du en spiller som har mestret hvordan man skal spille fotball. Han scorer mest, assisterer mest, slår bedre gjennombruddspasninger, dribler bedre og er sikrere i ballbesittelse enn en hver enkelt verdensklassespiller i sentral- og offensiv midtbane, spiss og ving. Og dette har han gjort lenger enn noen andre. Plasser Messi hvor som helst på motstanderens banehalvdel, og han har umiddelbart overtaket mot den eller de spillerne som er der. Han er som Neo fra «The Matrix». Han kan se kildekoden og manipulere verden rundt seg slik han vil. En mer relevant problemstilling er: «Hvorfor klarer ikke norsk herrefotball å dyrke fram en spiller av internasjonal toppkvalitet?»

Jeg mener det er kulturen her i landet som må endres på. I idrett handler det om å satse tidlig hvis man vil nå toppen. Man må dedikere livet sitt til sporten og det virker som det er altfor få i Norge som ønsker å gjøre dette. Fotball sees på som en fritidsaktivitet som barn skal nyte og ha det gøy med. Alle skal få spille, ikke bare de som faktisk er gode nok. Alle skal få premie, ikke bare de som vant. Her i Norge er vi livredde for å «profesjonalisere» barneidrett. Dette er dog bare en liten del av problemet. Jeg tror ikke det ligger godt nok tilrette for at fotballtalenter skal få utvikle seg i Norge til tross for en dypt inngrodd fotballkultur. Tankene retter seg straks til nyhetsavsløringene der det kom frem at idrettstoppene i Norges idrettsforbund brukte alskens summer på private fester mens lokale idrettslag måtte stå dugnad for å kjøpe nytt utstyr. Det henger ikke på greip.

I Norge er ikke heller en karriere innen proff idrett den eneste eller beste måten å forsørge seg og sin familie på. I andre land der mulighetene kanskje er mindre er det sport man trekkes til som en vei ut av fattigdom og dårlig levestandard. En utdannelse vil gi gode karrieremuligheter og trygghet mens hvis man satser på idrett kan fremtiden bli mye mer usikker og ustabil på flere måter. Med dette i grunn vil selv den mest talentfulle fotballspilleren miste motivasjon hvis han innser at kanskje en sportslig karriere ikke er verdt det i lengden. Selv driver jeg på med sport på hobbynivå, men jeg kjenner mange som vil satse for fullt internasjonalt og som har mulighet til dette, men hvis det kommer et punkt hvor man rett og slett ikke ser noen fremgang, hvor fristende er det å legge ned ytterligere tusenvis av timer og blod, svette og tårer når det finnes andre gode alternativer?

Korrekt trenerstruktur?

Hvor er alle de gode trenerne i Norge? De vil heller styre seniorlag i de lavere divisjoner enn å trene ungdomslag for å utvikle spillere. Hvor mye penger ligger egentlig i å trene barn? Det er vanskelig å klandre gode trenere for å ta jobbene som betaler godt. Man skal tross alt leve, men kanskje noen av pengene bør gå til ungdomslagene i større del enn hva det gjør i dag. Et eksempel på utmerket spillerutvikling er Nederland. Her har de en vanvittig fotballkultur med en historie av store internasjonale spillere fra Johan Cryuff og Ruud van Nistelrooy, til Barcelona-aktuelle Frenkie de Jong. Cryuff og Frank Rijkaard var også etablerte spillere som senere utmerket seg som trenere og utviklere av fotball i både hjemlandet og utlands. Dette har vi vært direkte vitner til i FC Barcelona og for det spanske landslaget. Dette også til tross for at nederlendere er født med klappskøyter på beina og spiser Vinter-OL-medaljer til frokost, lunsj og middag.

Neste generasjon?

Jeg tror Norge hadde hatt godt av en helomvending i hvordan man tilnærmer seg utvikling av spillere og ikke minst hvilke typer spillere man verdsetter. Vil man ha store, sterke og raske spillere, eller hvil man ha gode, solide, intelligente og tekniske spillere som så og si taper hver eneste duell de går inn i? Det klassiske «engelsk fotball mot spansk fotball» for å veldig kjapt oppsummere. Jeg tror vi allerede er på riktig vei og spillere som Martin Ødegaard kommer til å dukke opp oftere og oftere, men ikke med det første. Norge hadde sin beste tid med «Drillo-fotball» og derfor vil det være vanskelig å bygge en ny identitet og kultur for sporten i landet, men jeg tror at innen ti-femten år vil Norge produsere en gylden generasjon av gode, smarte og tekniske fotballspillere som kan hevde seg internasjonalt og dominere. Ingen ny Messi, men definitivt spillere i verdensklasse.

Hva er dine tanker rundt spillerutvikling i Norge?