Carles Puyol

Når de fleste Barça-supportere hører ordet kaptein, er det bare ett navn man tenker på, nemlig Carles Puyol.

Veien fra barnefotballen til drømmeklubben

Katalaneren startet å spille fotball på barne- og ungdomsnivå i klubben La Pobla de Segur, den lokale klubben i La Pobla, hvor Carles vokste opp. La Pobla ligger omtrent 200 km nord-vest for den katalanske hovedstaden. I følge Puyol har FC Barcelona en enormt høy stjerne i den lille byen med knapt 3000 innbyggere den dag i dag. Han har tidligere uttalt at «alle i La Pobla er culers» og «Barça er mer enn en klubb og påvirker hele humøret til folk der». Derfor er det nok naturlig at unge Puyol vokste opp med en stor drøm om å spille for FC Barcelona. På tross av at foreldrene var skeptiske og heller ønsket at han skulle studere, endte han opp i drømmeklubben som 16-åring.

Etter å ha spilt både keeper og angriper i barndomsklubben, ble han først brukt som defensiv midtbanespiller i La Masia. Han begynte ikke å spille på høyrebacken før to år senere, da han debuterte på B-laget til Barcelona. Prestasjonene hans på andrelaget begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet, og i 1999 mottok Barcelona et offisielt tilbud på den da 21 år gamle forsvarsspilleren. Beskjeden fra ledelsen i klubben var at han «måtte» godta tilbudet og at han hadde 24 timer på å bestemme seg. Ifølge han selv trengte han ikke et minutt engang: Han skulle bli for å kjempe om plassen på førstelaget. Han hadde tatt stor inspirasjon fra å se sin gode venn Xavi debutere på A-laget den foregående sesongen.

Vekst på førstelaget

Valget Puyol hadde tatt skulle vise seg å gi avkastning raskt. Han debuterte for førstelaget til FC Barcelona i oktober 1999 i en borteseier (2-0) mot Real Valladolid. I løpet av den første sesongen endte han opp med å spille hele 37 kamper for førstelaget, noe som må kunne karakteriseres som en svært vellykket overgang til toppfotballen. I løpet av sesongen tok han også i større og større grad steget fra å være en høyreback til å også spille midtstopper. De neste sesongene ble han en viktigere og viktigere brikke i laget, spesielt med tanke på den vanskelige økonomiske situasjonen klubben befant seg i rundt 2003.

Etter 2003/04-sesongen tok han nok et stort steg i karrieren sin. Luis Enrique la opp som fotballspiller, som førte til at laget trengte en ny kaptein. Her ble Puyol et naturlig valg for Frank Rijkaard. Kapteinstiden til Puyol kunne knapt startet bedre, da han ledet laget til to ligatitler på rad i 2004/05- og 2005/06-sesongene. Disse ligatitlene kom etter hele fem sesonger uten en ligatittel, som gjorde det desto viktigere. Han vant også sin første Champions League-tittel, og den andre i historien for Barcelona som klubb, i 2005/06-sesongen. Før finalen mot Arsenal var Puyol selvskreven i startoppstillingen og en av de best likte spillerne på laget. Han hadde virkelig erobret Katalonia.

Personlig tragedie og store prestasjoner

I slutten av 2006 mistet Puyol sin far i en arbeidsulykke. Dette, i kombinasjon med en skadeperiode, gjorde at livet plutselig ble mørkere for han. Det var faren som hadde gitt han mentaliteten rundt hardt arbeid. Da Puyol var på prøvespill for Barcelona som ung hadde faren sagt til han: «Hvis du kommer tilbake og de ikke har valgt deg fordi det er 20 bedre spillere, er det greit. Hvis de ikke velger deg fordi det er 20 spillere som er mer bestemt enn deg, trenger du ikke å komme hjem igjen.» Tapet av faren skulle prege Puyol en god stund, men ikke i nevneverdig grad på banen.

I sesongene som følger går han inn i en enorm seiersrekke, både med klubb- og landslag. På klubbnivå vinner han alt som kan vinnes med Pep Gaurdiola sitt superlag. Han spiller en viktig rolle og tar del i noen av de mest ikoniske kampene han vil spille i karrieren sin. Blant annet scoret han sitt eneste mål i 2008/09-sesongen i 6-2 seieren over Real Madrid på Santiago Bernabéu. Han feiret scoringen ved å kysse kapteinsbindet, som representerer det katalanske flagget, foran Real Madrid-fansen. Etter Champions League-finalen i 2011 lot han også Éric Abidal løfte trofeet med kapteinsbindet etter at han hadde vunnet kampen mot kreften. Et ikonisk øyeblikk for historiebøkene.

Landslagskarriere og skadeproblemer

For landslaget vinner han mellom 2008 og 2010 én EM-tittel og én VM-tittel. I de fem kampene han spilte i EM 2008 slapp Spania bare inn to mål, i tillegg til at Carles havnet på ‘turneringens lag’. Han spilte alle kampene i VM 2010, hvor Spania bare slapp inn 2 mål gjennom hele turneringen. Han scoret også det eneste målet i semifinalen mot Tyskland, som sikret finaleplass mot Nederland. Han mistet mesterskapet i 2012, som Spania vant, på grunn av skade. Skader skulle utgjøre en litt for stor del av slutten av karrieren til Puyol.

Gjennom 2012-sesongen hadde han både en alvorlig kneskade og en albue ute av ledd. Han slo opp igjen kneskaden fra 2012 i 2013, noe som medførte at han måtte gjennomgå sin sjette kneoperasjon. Han begynte å vurdere om han måtte legge opp tidlig på grunn av skadene, og landet på at det var det beste for han og kroppen hans. I mars 2014, etter at han klatret opp på plassen bak Xavi over spillere med flest kamper for klubben, annonserte han at han skulle legge opp etter sesongen. Karrieren hans endte dermed i en alder av 36 år.

Gjennom 15 år på førstelaget spilte Puyol 663 kamper og scoret 23 mål. Han vant La Liga 6 ganger, Copa del Rey 2 ganger, Champions League 3 ganger, den spanske supercupen 6 ganger, den europeiske supercupen 2 ganger og klubb-VM 2 ganger. I tillegg til dette fikk han én EM-tittel og én VM-tittel med Spania. På tross av den store trofésamlingen er det ikke troféene jeg kommer til å huske han for.

2
Troféer vunnet

100
Kamper spilt

Krigeren

Puyol vil for alltid stå som en bauta i Barcelonas historie. En mann som kun hadde én stor kjærlighet som fotballspiller og som bare spilte for den ene klubben: FC Barcelona. Puyol blør de katalanske fargene og har alltid gjort det. Han ser ut som er ordentlig kriger med det lange håret og flammende øyne. Det var aldri noe tull med han. Aldri den best kledde. Aldri overdreven festing. Aldri fancy feiringer. Aldri slurv i duellspillet. Alltid kompromissløs i alt han gjorde. Alltid med hjertet utenpå drakten. Man vil nok ikke beskrive Puyol som verdens mest talentfulle fotballspiller, men det han mangler på det området tar han igjen på innsats, motivasjon og hardt arbeid. Når du trener mer enn alle andre for å få en fysisk fordel, og i tillegg er påskrudd hele kampen, da har du kommet en lang vei som fotballspiller. Kanskje var det også denne kompromissløse holdningen som gjorde han skadeutsatt og ga han en kortere karriere enn han ellers kunne hatt? Uavhengig av det var de 15 årene vi fikk med Puyol på toppnivå helt overlegne. Han er allerede en ekte Barça-legende og kommer nok alltid til å bli husket som en av de aller beste.

Skrevet av: