At Messi forlater Barça er det beste som har skjedd klubben siden Barça (Messi) slo Liverpool 3-0, 1. mai 2019.
* Denne kommentaren representerer kun artikkelforfatterens synspunkter, og er ikke nødvendigvis representativ for de andre i Blaugrana-redaksjonen.
Da det ble kjent at Messi ønsker å forlate Barcelona føltes det som et knyttneveslag i mellomgulvet. Likevel var det ikke helt overraskende.
Messi forlater et synkende skip, hvor styrets sportslige strategi har vært totalt mislykket. Dette er også hovedgrunnen til at han vil vekk. Siden Bartomeu ble valgt som president har klubben nesten brukt én milliard euro på spillerkjøp, uten at det har styrket laget.
At Lionel Messi er historiens beste fotballspiller er et faktum. Det er ikke diskuterbart. Analyseverktøy viser at 2019/20-sesongen er den første sesongen Messi viser tegn til alderdom. Han tilfører mindre defensivt. Ellers er han like god. Oppsummert: Messi viser minimale tegn på slitasje. Han er fortsatt verdens beste fotballspiller med god margin.
Ulempene ved å miste lagets og klodens beste spiller er for åpenbare til at de er verdt å nevne. Så la oss heller ta fordelene.
1) Det økonomiske. Dette er den mest åpenbare fordelen. Barcelona er den klubben i verden som betaler spillerne sine mest i lønn, hvor Messi utgjør den største lønnsposten. Han er verdens best betalte fotballspiller, som seg hør og bør. I tillegg til å være den klubben som betaler mest i lønn har Barcelona tatt opp flere lån som må nedbetales. Barcelona er den klubben i verden som tjener mest, men når flere av inntektskildene bortfaller som følge av situasjonen verden befinner seg i, parallelt med at lønninger og lån må utbetales/nedbetales, havner man i en økonomisk krise. Økonomisk sett er et Messi-salg nå en gave.
2) Fornyelse av spillerstallen. Dette punktet kunne hett «Det økonomiske – del 2». I utgangspunktet hadde Barcelona et inderlig behov for å fornye spillerstallen. Problemet er at man ikke hadde penger til det. Samtidig er reinvesteringspotensialet i spillere som Suárez, Rakitic, Vidal og Jordi Alba svært begrenset som følge av at de både er aldrende, og i tillegg sitter på lukrative kontrakter. Hvordan i all verden skulle man erstattet for eksempel Luis Suárez, uten å gå i underskudd sportslig (uhensiktsmessige spillerbytter) eller økonomisk? Med et Messi-salg kan det komme inn sårt tiltrengt kapital, sportslig eller økonomisk. Hvis Manchester City blir klubben Messi reiser til, kan man bruke forhandlingene til å tilegne seg (relativt billige) forsterkninger. Det snakkes allerede om spillere som Gabriel Jesus, Eric García og Angeliño. Ettersom Messi ønsker seg vekk kommer Barcelona til å sitte med de dårligste kortene ved forhandlingsbordet, men de vil likevel være «selgende klubb». Barça ville risikert å betale veldig mye om de først skulle solgt Messi til Manchester City, og deretter brukt noe av pengene til å hente for eksempel Lautaro Martínez fra Inter. Prisen stiger når alle vet at du må kjøpe. Om man hadde fått tak i Gabriel Jesus (23) ville det vært en velsignelse fra oven. Da ville Suárez-problemet vært løst. Angeliño (23) som en erstatter for Jordi Alba mener jeg også ville vært en god deal. Det viktigste for Barcelona er at de henter inn spillere som man på sikt kan profittere på. Om ikke sportslig, så hvert fall økonomisk. Når stallen overfylles av aldrende spillere blir det ekstremt vanskelig å erstatte alle samtidig. Da oppstår raskt «AC Milan-komplekset» (i 2012 forlot spillere som Alessandro Nesta, Filippo Inzaghi, Gianluca Zambrotta, Gennaro Gattuso, Mark van Bommel, Massimo Oddo og Clarence Seedorf AC Milan – alle vederlagsfritt – i samme overgangsvindu, journ. anm.). I så måte vil en Messi-overgang representere det som burde vært gjort med flere av de andre spillerne på laget som er født sent på 80-tallet.
3) No more «messidependencia». Å ha vært avhengig av Messi har først og fremst vært et privilegium, men det har også vært en nettopp det – en avhengighet. Spesielt har spillere som Philippe Coutinho og Antoine Griezmann slitt i Barcelona-kapteinens skygge. Spillere som var blant de beste offensive spillerne i verden før de kom til Barcelona, og som funksjonelt sett kanskje ligner litt for mye på argentineren. Dette er selvsagt komplekst, og det er ikke Messi sin skyld at de to ikke har lyktes, men jeg tror at både Coutinho og Griezmann vil ha bedre forutsetninger til å lykkes i Barcelona, uten Messi. Coutinho ble hentet inn som en langsiktig erstatter for Iniesta, mens Griezmann ble hentet inn som en langsiktig erstatter for Suárez. Funksjonelt ligner begge mer på Messi, og nå kan det ende opp med at det faktisk blir ham de erstatter, begge to.
4) Det symbolske. At Messi forlater Barcelona er som nevnt en direkte konsekvens av klubbledelsens bunnløse inkompetanse. Å miste Messi på sin vakt er nøyaktig den anmerkningen dette styret fortjener.
5) Til lærdom. I fremtiden må måten Barcelona har blitt (van)styrt på de siste årene brukes til noe positivt. Fra å ligge langt foran alle andre, både når det gjelder spillerutvikling, treningsøvelser og taktikk (fotballfilosofi), til å havne langt bak de nasjonale og kontinentale hovedkonkurrentene, og i tillegg havne i økonomisk uføre, må ikke skje igjen. Fortsetter denne utviklingen vil Barcelona bli passert ytterligere. Det er en grunn til at navn som «AC-Lona» (henvisning til AC Milans fall) har blitt brukt om klubben på sosiale medier. Å ryke ut av Champions League med sjokksifre, sesong etter sesong, har ikke vekket klubbledelsen. Du får ikke en hardere ørefik enn at Messi forlater klubben.
Livet etter Messi
Det finnes mange eksempler på managere som heller satser på de som gir resultater i dag, enn de som vil gi resultater i morgen. Manageren er jo der ikke i morgen uansett. Ettersom Barcelona-styret ubønnhørlig går av allerede neste vår er jeg er redd for at noe lignende kunne skjedd dette vinduet, at langsiktigheten i investeringene ville blitt forsømt. Messis krav om å spille for et konkurransedyktig lag ville også vært en utfordring i den sammenheng.
En av herskapets største svakheter er at de veldig ofte undervurderer tjenerne sine. De tror ikke at noen skjønner hva som foregår. Honnør-signeringer som for eksempel Lautaro Martínez kunne kostet mer enn det ville smakt, med referanse til ovennevnte problemstilling (høy overgangssum og/eller destruktive spillerbytter). Med henvisning til Messis krav om å spille for et konkurransedyktig lag, er det noe som ikke ville vært mulig å stable sammen foran den kommende sesongen. Det er nettopp det han innser selv.
I årevis har man snakket om «hva skjer med Barcelona når Messi ikke er der lenger?». Livet etter Messi begynner nå. Barcelona får muligheten til å begynne på nytt. At Messi ikke er der lenger vil forhåpentligvis endre tankegangen. Klubbens sportslige strategi må revitaliseres.
For Messi sin del er fordelene ved et klubbskifte åpenbare. Drar han til Manchester City vil han
1) gjenforenes med Pep Guardiola, Txiki Begiristain og Ferran Soriano
2) spille i et system han kjenner like godt som sin egen lomme
3) spille sammen med sin gode venn Sergio «Kun» Agüero
4) spille med den beste midtbanespilleren verden har sett siden Xavi/Iniesta, nemlig Kevin De Bruyne
5) spille med Rodrigo Hernández, Sergio Busquets’ arvtager
Messi kommer til en klubb som har pengene, ambisjonene og potensialet. Mye mer enn hva man kan si om Barcelona akkurat nå.
For mange culés tror jeg det blir også litt godt å slippe den medlidende følelsen man har for Messi spesielt, når laget mislykkes gang etter gang. Jeg tror mange av oss unner Messi en bedre tilværelse enn den han har hatt i Barcelona de siste to-tre årene.
Sist gang jeg kjente meg lykkelig som Barça-supporter var da Lionel Messi nærmest egenhendig senket verdens beste fotballag den gangen, Liverpool, på Camp Nou, 1. mai 2019.
Med utsikter om en ny vår i Barcelona, forhåpentligvis med økt kapital til å kunne gjøre en opprenskning i spillerstallen, med et presidentvalg som nærmer seg og med Messi på et bedre sted, tror jeg at jeg kan finne tilbake gløden jeg vanligvis har for Barcelona igjen.
Jeg mener at et Messi-salg er til det beste for alle.