Sesongen 2017/18 har vært en surrealistisk reise så langt. Tobias Storruste Dahle kommenterer.
16. august 2017: Barcelona har nettopp tapt 1-5 for erkerivalen Real Madrid over to kamper i Supercopa de España. Neymar har nylig forlatt klubben, og Philippe Coutinho er kun en fjern drøm. Det er krisetilstander i korridorene på Camp Nou, og hva angår seriemesterskapet fremstår det nærmest i Real Madrids hender allerede før seriestart. Supporternes lyspunkt er en underskriftskampanje med formål om å velte den sittende presidenten, Josep Bartomeu.
12. Januar 2018: Barcelona leder ligaen ni poeng foran Atlético Madrid, og de tøffeste bortekampene (Real Madrid, Atlético Madrid, Valencia, Villarreal) er unnagjort. Real Madrid ligger ufattelige s-e-k-s-t-e-n poeng bak med én kamp mindre spilt. Spillere som Ousmane Dembélé og Philippe Coutinho har ankommet, og klubben er klare for 8-delsfinalen og kvartfinalen i henholdsvis Champions League og Copa del Rey. Suksessen kommer på tross av langtidsskader på nevnte Dembélé samt den uunnværlige stopperbautaen Samuel Umtiti. Og omtrent ingen snakker om Bartomeu lenger heller.
Det er nesten ikke til å tro. Drømmer jeg? Kunne jeg ta så feil?
Små glimt, bilder av at Isco drar av et helt Manchester United-forsvar dukker opp i hodet. Suseren til Asensio mot Barcelona på Santiago Bernabéu spilles i sakte film. Og Deulofeu. Det beste alternativet vi hadde på venstrekanten etter at Neymar forsvant. Nivåspriket mellom de to. Brutalt.
«Selv Messi kan ikke vinne Champions League alene»…
Det var det de sa. Jeg sa det. Du sa det sikkert du også. Men på de syv første seriekampene scoret han elleve mål. Jordi Alba med målgivende på de fleste av dem. Samtidig spilte Samuel Umtiti nesten for to med sitt eminente stopperspill, mens Marc-André ter Stegen stoppet alt som kom forbi den franske stopperkjempen. Det var disse fire som virkelig stod frem. Først slo vi middelhavsfarerne uten at tvilen helt forsvant. Disse skulle vi jo slå uansett. Men så slo vi Juventus. 3-0. Så holdt vi Atlético Madrid til 1-1 på Wanda Metropolitano, i en velspilt kamp. Deretter vant vi vanskelige bortekamper mot Athletic Club og Villarreal, i tillegg til at vi slo Sevilla på Camp Nou. Og lille julaften knuste vi Real Madrid 3-0 på deres hjemmebane. Det var omtrent så man trodde at julenissen hadde tatt feil av datoen. Og ikke nok med det: vi har for det meste spilt i 4-4-2!
Jeg er av dem som både har en ekstrem lidenskap for FC Barcelona og Lionel Messi. Jeg er av dem som hadde et brennende ønske om at klubben skulle investere i denne perioden, i den perioden hvor Messi tar fatt på sin siste etappe av karrieren (måtte den bli lang). Men i sommer, da Verratti ble til Paulinho og Neymar ble til ingenting, trodde jeg at drømmen om at Lionel Messi skulle vinne Champions League en siste gang med Barcelona var i ferd med å gå opp i røyk. Jeg forberedte meg på trofétørke. Jeg forberedte meg på at den delen av Barcelonas historie som begynte med Pep-æraen, og som i en glidende overgang fortsatte som Messi-æraen, var over.
I etterpåklokskapens lys ser vi at Paulinho har vist seg å være en spiller som trolig er bedre for oss enn det Verratti ville vært. Hvor utrolig det enn høres ut. Noe ganske mer utrolig, og helt utenkelig for kun noen få måneder siden, er at Barcelona ser ut til å være et bedre lag uten Neymar.
Bedre uten
Én ting er at vi slipper inn færre mål. Etter 18 spilte seriekamper i fjor hadde vi sluppet inn 17 mål. Det er 10 fler enn vi har sluppet inn denne sesongen. Men det er ikke bare defensivt vi er bedre: vi scorer også mer. På samme tid i fjor stod Barcelona med 47 scoringer i La Liga. I dag står vi med 48. Det kan virke som at fraværet av Neymar gjør at Lionel Messi kommer enda mer til sin rett. Det samme gjelder Jordi Alba. Den lynraske venstrebacken ser ut til å ha luket bort slurvet i pasningsspillet sitt, og står med seks målgivende pasninger i La Liga – fem av dem med adresse: Lionel Messi. Han får mer plass på venstrekanten og får boltre seg i høyt tempo, noe som kler han godt. Messi-Alba via bakrommet og fem-og-førti inn i feltet til Messi igjen, umarkert på 12-13 meter er et syn vi begynner å bli vant til.
I tillegg har Andrés Iniesta fått en ny vår. Hans kreative og tekniske ferdigheter har vært helt vitale som et supplement til Messi. Derfor har den bleke illusjonisten vært enda bedre denne sesongen enn i sesonger alt handlet om tre bokstaver litt lenger frem i banen. Dessuten har Sergio Busquets sett ut som seg selv. Det snakkes ikke så mye om han. Blekkspruten fra Sabadell var kanskje verdens mest undervurderte fotballspiller blant folk flest frem til «alle» skjønte hvor god han var for noen få år siden. Forrige sesong lugget det litt, muligens var det den første sesongen Sergio ikke var utpreget god. Det la folk merke til. Men at også han har blitt bedre under Valverde har gått under radaren for mange.
Utover bærebjelkene i laget som har blitt nevnt har Barcelona også vært kollektivt gode. Kanskje først og fremst kollektivt gode (med unntak av Messi, naturligvis). Vi må ikke glemme Nélson Semedo. Portugiseren må sies å ha hatt en godkjent første halvsesong i Barcelona. Eller Sergi Roberto. Spilleren som kan tilføre et lag som Barcelona noe, uavhengig om han spiller høyreback, sentralt i midtbanen eller som høyreving. En annen spiller man aldri ville trodd skulle nevnes i en slik sammenheng er Thomas Vermaelen. I Umtitis skadefravær har belgieren vært tryggheten selv og har nærmest vært feilfri.
Veien videre, Valverde
Ernesto Valverde har vunnet omtrent enhver taktisk duell siden sin ankomst, gjerne i forskjellige tallmønstre fra kamp til kamp. Han har skapt et defensivt fundament som jeg ikke har sett maken til på så lenge jeg kan huske, og han har funnet de nødvendige løsningene offensivt. Av erfaring vet vi at ting snur i fotball, det er denne Barcelona-utgaven et levende eksempel på. Det betyr at ingenting er sikkert. Det kan hende at vi rakner fullstendig utover vårsesongen og at vi står tomhendte i mai. Det har skjedd før, og kommer til å skje igjen. Men jeg tror ikke Messi-æraen er over enda. Jeg tror bare Valverde har blitt en del av den.
Fremover venter Espanyol i Copa del Rey og senere møter vi Chelsea i Champions League. Men Valverdes neste store utfordring blir å finne ut hvordan han skal integrere Ousmane Dembélé og Philippe Coutinho i laget. De spillerne vi savnet så sårt i august, og som vi nå har fått, har blitt «problemet». Kall det gjerne et luksusproblem.
Det problemet har jeg klokkertro på at Valverde løser.
