FC Barcelona
De tre siste sesongene har gigantene fra Catalonia røket ut i kvartfinalen av Champions League. Er Valverde rett mann til å snu trenden?
4-3-3
Etter en turbulent fjorårssommer, der klubben blant annet skiftet ut Neymar med Paulinho, ble det varslet om krisetilstander i den katalanske storklubben, og det ble fremmet mistillitsforslag mot det sittende styret. Den da nyansatte hovedtreneren, Ernesto Valverde, endret spillestilen, gikk (nesten) ubeseiret igjennom serien, og ble serie- og cupmester mot alle odds. Nå venter den vanskelige andresesongen.
Barcelona visste hva de fikk i Valverde. En mer pragmatisk type med enda større vekt på det defensive og det kollektive. Det mest oppsiktsvekkende med Barcelonas forrige sesong var at de gikk vekk fra klubbens tradisjonelle 4-3-3-system til en 4-4-2-variant. Til å begynne med fantes det gode forklaringer på formasjonsendringen. Spillerne hadde rett og slett ikke nok kvalitet til å spille den typiske Barcelona-fotballen. Men selv da Ousmane Dembélé ble skadefri og Philippe Coutinho ble hentet til klubben beholdt Valverde lagets nye system. Han tilførte laget mer stabilitet, samtidig som at de store kalassifrene uteble i større grad enn tidligere. Når det er sagt spilte Barcelona ekstremt gode enkeltkamper også forrige sesong, blant annet i cupfinalen mot Sevilla, da de vant 5-0. Presset kommer til å øke på Valverde denne sesongen, ikke minst med tanke på spillestil. Trolig blir han nødt til å forandre måten å spille på den kommende sesongen, rett og slett fordi det er umulig for ham å overse kravene som stilles av omgivelsene. Bortsett fra at klubben og supporterne forventer å forsvare tittelen i La Liga, og komme mye lenger i Champions League, forventes det også at laget dominerer i enda større grad. Aller helst i 4-3-3. Velkommen til FC Barcelona.
I sommer har Barcelona styrket laget med Clément Lenglet i forsvaret. Den 23 år gamle franskmannen er en venstrebent midtstopper som kommer fra Sevilla, og kommer i hovedsak til å fungere som avlasting for lagets ubestridte stopperduo Gerard Piqué/Samuel Umtiti. Marlon Santos (Sassuolo), Yerry Mina og Lucas Digne (begge Everton) har på sin side blitt solgt. Forrige sesong var det den egenavlede poteten Sergi Roberto som var katalanerens førstevalg som høyreback. Nå virker det som at klubben ønsker å drille inn Nélson Semedo i den posisjonen. Den portugisiske 24-åringen kom til Barcelona i fjor sommer, og i løpet av sin første sesong viste han gode tendenser, men slet med å prestere jevnt. Sergi Roberto på sin side er oppfostret som sentral midtbanespiller, men personlig tror jeg katalaneren blir å se i flere posisjoner også denne sesongen. Jordi Alba er naturligvis selvskreven som venstreback, og forrige sesong leverte han kanskje sin beste sesong i Barcelona-trøya. Det samme gjorde klubbens sisteskanse, Marc André ter-Stegen. Den 26 år gamle tyskeren har utviklet seg til å bli en av verdens absolutt beste keepere.
En av de største spillerne i klubbens historie, og fotballens historie for øvrig, er borte. Andrés Iniesta valgte å takke for seg, etter det som ble en av hans beste sesonger de siste årene. Fra nå av er det japanske Vissel Kobe, og ikke Barcelona, som får glede av ballvirtuosen fra Fuentealbilla. Et eksempel som oppsummerer Andrés Iniesta sin 2017/18-sesong er hjemmekampen i 8-delsfinalen mot Chelsea, der han fikk spille fra start en snau time, selv om han egentlig var halvskadet. Iniesta supplerte Lionel Messi med nødvendig kreativitet, og i fraværet av Neymar ble behovet for Iniesta enda større. Nevnte Philippe Coutinho er tiltenkt rollen som Iniestas erstatter. Det blir ikke lett, selv ikke for en spiller som Coutinho. Paulinho dro like fort som han kom, og har blitt erstattet av Arturo Vidal. Chileneren er en toveisspiller som er like gal som han ser ut, men har et enda større teknisk register enn sin brasilianske forgjenger. Barcelona har riktignok ikke blitt fattigere på brasse-fronten. En brasilianer som har meldt sin ankomst er Arthur Melo. Barcelona betalte Gremio omkring €31 millioner for Arthur, og spilleren beskrives som mer europeisk (spansk) enn brasiliansk i stilen. De aller mest håpefulle har dratt paralleller til Barça-legenden Xavi Hernández, som fortsatt er dypt savnet. Sergio Busquets er fortsatt lagets ubestridte førstevalg som pivot, med Ivan Rakitić som indreløper.
Også angrepet har blitt forsterket med en brasilianer, nemlig den 21 år gamle kantspilleren Malcom. Den tidligere Bordeaux-spilleren var så godt som klar for Roma, da Barcelona kastet seg inn i kampen. På under ett døgn ble overgangen offisielt bekreftet, og signeringen av den eksplosive dribleren er nok en indikasjon på at Barcelona ønsker å spille i sitt klassiske 4-3-3-system den kommende sesongen. Ousmane Dembélé er enn så lenge førstevalget sammen med Lionel Messi og Luis Suárez i trioen på topp. Franskmannen har vist gode tendenser, men har til gode å tilpasse seg systemet fullt ut. Det forventes det at han gjør denne sesongen.
Barcelona ser utvilsomt sterkere ut enn på samme tid i fjor. Gjennom hele fjorårssesongen hadde man en følelse av at enkeltspillere dro laget. Marc-André ter Stegen leverte en fantastisk sesong, det samme gjorde Samuel Umtiti. Jordi Alba var strålende, i tillegg til at Iniesta som nevnt var meget viktig. Men først og fremst var det Lionel Messi som må få mesteparten av æren for Barcelonas to troféer i 2017/18-sesongen. Ingen hadde flere mål i La Liga enn argentineren, ingen hadde flere målgivende pasninger, ingen skapte flere sjanser, ingen spilte flere nøkkelpasninger, ingen hadde flere vellykkede driblinger, ingen scoret på flere frispark og ingen hadde flere skudd. Tro det eller ei, men det er faktisk sant. Og sånn har det vært i en rekke sesonger på rad. Det er derfor mange, meg selv inkludert, mener at Messi er den beste fotballspilleren gjennom tidene. Argentineren har nådd en alder som gjør at fremtiden må planlegges. Derfor handler ikke det som skjer i Barcelona nå kun om den kommende sesongen, men også om forberedelsene på livet etter Messi.
For at Barcelona skal kunne utfordre om seriegull og Champions League-tittelen, og samtidig få mest mulig ut av Messi (de to tingene går gjerne som hånd i hanske), må flere enn Messi gjøre en bra sesong. Han kan ikke gjøre alt alene i 50+ kamper hver eneste sesong. I tre år på rad har vi sett Barcelona være sjanseløse i kvartfinalen. 0-8 i målforskjell på de tre bortekampene er fasiten. Og hva har seierherrene Atlético Madrid, Juventus og Roma til felles? Jo, de har klart å pakke inn Lionel Messi. Klarer man det, da slår man Barcelona. Så vanskelig, og så enkelt.
Spissproblem
Barcelona er som alltid en av favorittene til å vinne turneringen, selv om de har stoppet for katalanerne i kvartfinalen hver sesong siden de vant Champions League i 2015. Mitt ankepunkt med dette Barcelona-laget er Luis Suárez, som har vært på en nedadgående kurve de to siste sesongene. Statistikken hans er upåklagelig, men igjen må Messi trekkes frem som en avgjørende faktor, og som alltid må tall sees i sammenheng med prestasjoner. Faktum er at det forventes sitt når man er hovedansvarlig for å score Barcelonas mål. Mer enn hva uruguayaneren har levert de to siste sesongene. Om Messi klarer å klemme ut den siste saften av sitronen (altså Suárez), eller om uruguayaneren allerede er avskiltet som spiller på det øverste nivået, det gjenstår å se. Personlig tror jeg dette blir uruguayanerens siste sesong i mørkeblått og vinrødt.
Tottenham Hotspur
Tottenham røk knepent ut for Juventus forrige sesong, men tar med seg verdifull erfaring. Spurs kan komme veldig langt denne sesongen.
Pochettino-prosjektet
1994/95-sesongen var sist Tottenham var Londons beste klubb i henhold til ligatabellen. På tross av «Wembley-komplekset» mange snakket om da de liljehvite nord-londonerne måtte låne nasjonalarenaen i påvente av deres nye stadion, klarte Tottenham å gjenta bragden forrige sesong. Tottenham Hotspur har vært en klubb i enorm framgang de siste årene, men suksessen har fortsatt ikke gitt avkastning i form av store titler. Med ny arena, med den samme stammen i laget, og med den samme optimismen som har vært rundt klubben de siste årene er neste steg for Tottenham å vinne noe.
Daniel Levy er en mann som er viden kjent i fotballverden for sine kompromissløse businessferdigheter. Hvis du skal kjøpe en spiller fra Tottenham koster han gjerne enda litt mer enn det han er verdt. Klubber som fanger interesse for Tottenham-spillere vet at de må betale dyrt. I fjor ble Kyle Walker (Manchester City) solgt, og noen år tidligere solgte de kronen i juvelen, Gareth Bale (Real Madrid). Ellers har klubben vært veldig gode til å beholde de største stjernene sine. Den viktigste grunnen til det, bortsett fra Levy, er kanskje Mauricio Pochettino. Argentineren tok over Tottenham for fire år siden, og har lyktes ekstremt godt med organiseringen av laget. Spurs har blitt et lag som er vanskelige å bryte ned, da de gjerne står høyt og presser. Pochettinos offensive spillere er i tillegg eksperter til å utnytte motstanderens bakrom. Etter min oppfatning har Tottenham vært det laget i Premier League som har hatt færrest svakheter de siste årene, og de har også vært et av lagene med det høyeste toppnivået. Med Pochettino har klubben et prosjekt spillerne tror på, og vi får neppe se Harry Kane sultestreike for å gjøre overgang til Manchester United med det første.
Et annet aspekt ved Tottenhams spillerstall er at de har dybde i stallen sin. I tillegg til Hugo Lloris bakerst har Pochettino kanskje den beste stopperrekka til disposisjon av alle klubbene i hele Premier League. Da Toby Alderweireld var ute med skade store deler av forrige sesong, gikk den talentfulle unggutten Davinson Sánchez inn og gjorde en strålende jobb ved siden av Verthongen. På høyrebackplassen har laget anstendig dekning i Kieran Trippier og Serge Aurier, og det er ikke noe annerledes på motsatt side. Der kan Spurs velge mellom Ben Davies og Danny Rose.
Midtbanen besittes av Eric Dier i den dype rollen, med Christian Eriksen og Dele Alli i de mer offensive rollene. Avhengig av skader, form og tallmønstre er også Moussa Dembélé, Moussa Sissoko, Victor Wanyama og Harry Winks alternativer. Med mindre Spurs stiller med en treer bak, flankert av Trippier og Davies, er Son Heung-min og Lucas Moura førstevalg på kantene. Son har vært meget god de to siste sesongene, og Spurs-fansen kan prise seg lykkelige over at 26-åringen hjalp landet sitt til å vinne Asian Games. Hvis ikke Sør-Korea hadde gått seirende ut av den turneringen hadde Son vært nødt til å avtjene en toårig militærtjeneste i hjemlandet før han han hadde fylt 28 år. Lucas ankom Tottenham fra PSG i vinter, og foreløpig ser det ut til å ha vært en meget bra signering. Eriksen brukes av og til som innoverkant, i tillegg til at laget har Erik Lamela i bakhånd. Helt på topp finner vi Harry Kane, Premier Leagues beste spiss de siste sesongene, i tøff kamp med Sergio Agüero.
Under Levy og Pochettino har Tottenham vært nøkterne i pengebruken, og har vært gode til å få det beste ut av eksisterende spillere. Harry Kane er kanskje det beste eksempelet på akkurat det. Tottenham har også lyktes med kjøp av unge, talentfulle spillere, som for eksempel Davinson Sánchez og Dele Alli. Denne sommeren har ikke Tottenham signert en eneste spiller. Det finnes mange eksempler på lag som har stagnert som følge av mangelfull aktivitet på overgangsvinduet, og dette blir det store spørsmålstegnet i forbindelse med evalueringen av Tottenhams sjanser. Forrige sesong var London-klubben meget nære ved å slå ut Juventus av 8-delsfinalen i Champions League, og etter at turneringen ble endret til sitt nåværende format har laget kun nådd kvartfinalen én gang – i 2010/11-sesongen.
Når man ser tilbake på fjorårssesongen, hvor Liverpool kom helt til finalen, er det betimelig å spørre seg om ikke Tottenham kan gjøre det samme. De har nok kvalitet på banen og på trenerbenken, og utallige ganger har vi sett sterke lag mislykkes i Champions League to-tre år på rad før det løsner ordentlig. Ta Borussia Dortmund og Manchester City som to vilkårlige eksempler. Jeg tror at Spurs greier å innkassere en ny topp 4-plassering i hjemlig serie, selv om de ikke har hentet noen nye spillere. På generelt grunnlag er det alltid lurt å fornye spillerstallen foran hver sesong. Det er gjerne med på å skape sunn konkurranse. Samtidig er må ikke viktigheten av kontinuitet undergraves, og for Tottenhams del har de allerede konkurranse i flere posisjoner.
“Dødens gruppe”
Sist gang Tottenham møtte Inter var i 2010/11-sesongen, og italienerne var på daværende tidspunkt regjerende mestere i Champions League. Kampen på San Siro, der Inter ledet 4-0 til pause, før Gareth Bale virkelig presenterte seg på den store scene ved å score hat trick i andre omgang (kampen endte 4-3 til Inter), står igjen som en klassiker i dag. Vi kan bare drømme om noe lignende når lagene møtes denne høsten. Tottenham er favoritter til å følge Barcelona videre i denne gruppa, og jeg mener at de to klubbene holder et nivå som er betydelig høyere enn sine øvrige utfordrere, inkludert Inter. Slik jeg ser det er Tottenham også gode nok til å vinne gruppa. Sist gang Spurs var i «dødens gruppe» var så sent som i fjor. Da vant de gruppa foran en annen brukbar La Liga-klubb, nemlig Real Madrid.
PSV Eindhoven
PSV-representantene som var tilstede på trekningen i Monaco vekslet korte, nervøse blikk til hverandre da de ble trukket i gruppa til Barcelona og Tottenham. Like etterpå ble Inter trukket opp av bollen. Gruppa fra helvete var komplett.
van Marwijks svigersønn
Det som en gang i tiden var Philips-arbeidernes bedriftslag har blitt en tittelvinnende storklubb i nasjonal sammenheng, som jevnt og trutt deltar i Europas gjeveste liga. Tre av de fire siste sesongene har PSV blitt seriemestere i Nederland, og har med det tatt over hegemoniet i landet. Mannen bak suksessen har vært klubbikonet Phillip Cocu, og under den tidligere PSV- og Barcelona-spilleren har klubben profittert på spillere som Kevin Strootman, Dries Mertens, Memphis Depay og Georginio Wijnaldum.
Denne sommeren har Cocu forlatt PSV til fordel for Tyrkia og Fenerbahçe etter fem år ved spakene. Til å erstatte den tidligere klubbkapteinen har en annen tidligere klubbkaptein kommet inn, nemlig Mark van Bommel. PSV-jobben blir 41-åringens første jobb som hovedtrener på seniornivå. Til nå har van Bommel assistert sin svigerfar, Bert van Marwijk, for det australske- og saudiarabiske landslaget, i tillegg til at han har hatt to jobber som henholdsvis førstelagstrener for PSVs U19-lag og assistenttrener for det nederlandske U17-landslaget.
Om du reiser rundt i Trøndelag og ser lokale fotballkamper kommer du til å oppdage at det er oppsiktsvekkende mange lag som spiller 4-3-3, og du kommer antageligvis ganske raskt til å forstå at det er en fyr ved navn Nils Arne Eggen som er hovedårsaken til nettopp det. I Nederland er det folk som Rinus Michels og Johan Cruyff som har satt sine spor, med en litt annen 4-3-3-variant. Slik har det tradisjonelt vært i PSV også, og slik blir det trolig også under Mark van Bommel. Ettersom van Bommel har gått i lære hos van Marwijk er det ikke utenkelig at han tar med seg noen triks derfra. Bert van Marwijk sin filosofi er noe mer pragmatisk enn den tradisjonelle nederlandske stilen, og det kan komme godt med – spesielt med tanke på hvilke lag de skal møte i Champions League.
PSV mistet begge sidebackene sine i Santiago Arias (Atlético Madrid) og Joshua Brenet (Hoffenheim), og har erstattet disse i 22-åringen Denzel Dumfries (Heerenveen), samt den 21 år gamle landslagsspilleren Angeliño (Manchester City). På overgangsvinduets siste dag hentet de i tillegg den australske landslagsbacken Aziz Behich (Bursaspor). Både Dumfries og Angeliño har potensial, men er som følge av sin unge alder fortsatt uferdige. Den mer rutinerte Nick Viergever har blitt hentet fra rivalene Ajax, og kommer til å forsterke midtforsvaret. I tillegg har PSV forsterket bredden i midtforsvaret med ytterligere en australsk landslagsspiller, nemlig Trent Sainsbury. Sainsbury er 26 år og kommer fra den kinesiske superligaklubben, Jiangsu Suning. I våres var han på utlån i Grasshoppers.
Den største forandringen i laget er riktignok fraværet av Marco van Ginkel på midtbanen. 25-åringen har vært på utlån fra Chelsea de to siste sesongene, men har nå pådratt seg en alvorlig kneskade, og blir dermed værende i London. van Ginkel var toneangivende da PSV vant den nederlandske æresdivisjonen forrige sesong, og ble – på tross av sin status som innleid spiller – utnevnt som lagkaptein.
Det nederlandske landslagets reservekeeper, Jeroen Zoet, er PSVs førstevalg mellom stengene, mens tyske Daniel Schwaab og nyinnkjøpte Viergever ser ut til å være van Bommels foretrukne stopperpar. I tillegg til nyervervelsene Dumries og Angeliño/Behich på backene mønstrer PSV en ganske uprøvd backfirer, hvor tre av dem er nye, og det er i denne lagdelen PSV ser svakest ut foran den kommende sesongen.
Jorrit Hendrix har det defensive ansvaret på midtbanen, og er en meget god ballvinner. Den nederlandske U21-landslagsspilleren Pablo Rosario var kun stallfyll gjennom mesteparten av forrige sesong, men fikk starte de tre siste seriekampene. Denne sesongen kan bli midtbanetalentets store gjennombrudd. Gastón Pereiro har den kreative rollen på midtbanen. Den 23 år gamle uruguayaneren er en utmerket pasningsspiller, og er i tillegg stand til å score selv. På slutten av overgangsvinduet hentet PSV også den meksikanske midtbanespilleren Érick Gutiérrez fra Liga MX-klubben Pachuca. 23-åringen ble kaptein for klubblaget allerede som 20-åring, og er en playmakertype med gode ballferdigheter. Trolig går meksikaneren rett inn i laget, sannsynligvis på bekostning av Rosario.
Lagets store spiller er riktignok en annen meksikaner, nemlig stjerneskuddet Hirving Lozano. 23-åringen, som går under tilnavnet «Chucky», noterte seg for 17 mål og ni målgivende pasninger i den nederlandske æresdivisjonen forrige sesong, og allerede denne sommeren har han blitt linket til langt større klubber enn PSV. I utgangspunktet er den kreative kantspilleren en høyrebent venstreving, men har også blitt brukt en del på høyrekanten. På motsatt flanke finner vi den lovende 20-åringen Steven Bergwijn – en rask, driblesterk kantspiller, som er ansett for å være en av Nederlands største talenter. I tillegg bør en holde øynene opp for 19-åringen Donyell Malen, som også beskrives som et meget stort talent. Helt på topp kommer lagkaptein Luuk De Jong til å spille. Etter at karrieren skjøt fart i Twente på begynnelsen av 2010-tallet har han lagt to mindre vellykkede opphold i Borussia Mönchengladbach og Newcastle bak seg. Etter at han returnerte til hjemlandet i 2014 har karrierepilen pekt oppover igjen, og 28-åringen går løs på sin femte strake sesong i PSV.
Europa League – i beste fall
PSV har i stor grad klart å beholde sine beste spillere, og da er det spesielt verdt å nevne Zoet, Bergwijn og Lozano. Lagets talentfulle kantspillere kan skape trøbbel for de fleste, men med forsvaret som sin svakeste lagdel, i møte med Barcelona, Tottenham og Inter, kan det være at nederlenderne får det tøft. Jeg tror at PSV godt mulig kan havne foran Inter, og med det kuppe en plass i utslagsrundene av Europa League, men det er ytterst tvilsomt at de greier å avansere fra denne gruppa.
FC Internazionale
Inter er tilbake. Foran comebacket i klubbfotballens største turnering har Milano-klubben handlet til festen. Men er de i stand til å ta seg videre fra en så tøff gruppe?
I Kina kjøper de fotballklubber
Det ble en høydramatisk avslutning på fjorårssesongen da Inter gjestet Lazio på Stadio Olimpico i sesongens siste seriekamp. «Nerazzurri» vant kampen 3-2, og kvalifiserte seg med det til Champions League på innbyrdes oppgjør mot nettopp Lazio. Dermed er den blåsvarte delen av Milano representert i turneringen for første gang siden 2011/12-sesongen. Sommerens aktiviteter på overgangsmarkedet forteller om en klubb som satser tungt.
I en årrekke tilhørte Inter den italienske oljemagnaten Massimo Moratti, og på et tidspunkt var Inter den klubben i Europa som brukte mest penger. Spillere som Ronaldo, Christian Vieri, Hernan Crespo, Patrick Vieira og Zlatan Ibrahimovic ble hentet til klubben på slutten av 90- og første halvdel av 2000-tallet, og i 2010 ble Inter den første italienske klubben til å vinne alle de tre store troféene i løpet av en og samme sesong (serien, cupen og europacupen). Moratti-familien har hatt en signifikant rolle i klubbens historie helt siden Massimos far, Angelo, styrte butikken. Under Angelo Moratti hadde klubben sin gullalder med Helenio Herreras «Grande Inter», som blant annet vant Serievinnercupen to ganger på 60-tallet. Sønnen Massimo tok over kontrollen i 1995, men på grunn av stor gjeld valgte han å selge klubben til den indonesiske medieeieren, Erick Thohir, i 2013. I 2016 tok det kinesiske holdingselskapet Suning Holdings Group over aksjemajoriteten i Inter, mens Thohir beholdt sitt verv som klubbens styreformann. Kineserne hentet spillere for om lag €150 millioner det første overgangsmarkedet, uten at det ga umiddelbar avkastning. Ansettelsen av Luciano Spalletti i fjor sommer ble imidlertid en suksess, og endelig er klubben der de skal være – i Champions League.
Luciano Spalletti ble hentet til klubben fra ligakonkurrentene Roma foran fjorårssesongen – Inters niende trener på åtte år. 59-åringen spiller som regel i et 4-2-3-1-system med fokus på å spille seg ut bakfra og slå innlegg inn i boksen. Spalletti er opptatt av å bygge opp spillet tålmodig, men på grunn av vingene og sidebackenes funksjon i det offensive spillet er det av og til nødvendig å angripe mer direkte. Ettersom sidebackene ofte går høyt i banen er det de to sittende midtbanespillernes jobb å dekke rommet som etterlates bakover. Inter har vært langt fra like sterke defensivt som de var under for eksempel José Mourinho, og klubben kan takke sin strålende sisteskanse, Samir Handanović, for mange av poengene de har fått de siste årene. Men allerede forrige sesong stod den 23 år gamle slovaken, Milan Škriniar, fram som en strålende signering, og denne sesongen har de supplert stopperbeholdningen med Stefan de Vrij, som kommer gratis fra Lazio. I tillegg har de Miranda, som spilte fast sammen med nevnte Škriniar forrige sesong. Med mindre Spalletti bestemmer seg for å spille i en trebackslinje blir det trolig Miranda som ofres til fordel for Škriniar/de Vrij.
Selv om Suning Holdings Group allerede har spyttet inn mye penger i klubben er det begrenset hvor mye Inter har kunnet satse. Med tanke på at de ikke har fått inn pengepremier gjennom spill i Europa har det vært vanskelig å omgå FFP-reglementet (Financial Fair Play), men dette forandrer seg nå. Foruten de Vrij (Lazio) har Inter hentet tunge navn som Radja Nainggolan (Roma), Kwadwo Asamoah (Juventus), for ikke å snakke om det argentinske stortalentet Lautaro Martínez (Racing Club). Martínez er en meget ballsikker og kreativ spiller, som i tillegg er målfarlig. Argentineren har nylig fylt 21 år og kan potensielt bli Icardis arvtager den dagen noen er villige til å betale godt over milliarden for Martínez’ landsmann. Den argentinske unggutten kan også spille i en hengende spissrolle. Den siste spilleren Inter har hentet er den tidligere Lazio-vingen Keita Baldé. Spansk-senegaleseren ble solgt til Monaco foran forrige sesong, men etter kun én sesong for monegaskerne har han nå returnert til i Serie A. Keita er fortsatt bare 23 år, kan bekle begge kantene. Med sin store fart og sine tekniske ferdigheter tilfører han Inter noe ekstra, og dersom han lykkes med å finne Icardi inne i boksen vil Inters motstandere få store problemer bakover. Den største stjernen som har ankommet klubben i sommer er nok likevel «ninjaen» Radja Nainggolan. Den tidligere belgiske landslagsspilleren har fått et rykte på seg for å være en urokråke med høy sigarføring, men på banen har han vært en av ligaens beste i sin posisjon. Trolig får Nainggolan den fremste rollen på Inters midtbane, med Brozovic, Vecino eller Gagliardini bak seg.
På sikt er det hevet over enhver tvil at Inter har ambisjoner om å ta opp kampen med Juventus om Scudettoen i hjemlandet, og igjen etablere seg som en av Europas største klubber. Per nå trenger klubben først og fremst å etablere seg som en selvskreven Champions League-deltaker, og med tanke på hvor ekstremt mye penger som flyter blant toppklubbene i Europa er det ikke den enkleste saken i verden. Klubber som Real Madrid, Barcelona og Manchester United er merkevarer som nærmest går av seg selv, mens klubber som PSG og Manchester City har så mye kapital at de omtrent er umulige å konkurrere mot på overgangsmarkedet (for Inter). Nedenfra presser nyrike RB Leipzig, og til og med i samme by drives et annet satsingsprosjekt som heter AC Milan – selv om det per nå er uvisst hvor det prosjektet bærer.
Svært vanskelig oppgave
Inter har definitivt et lag som ser godt ut på papiret. Samtidig er det mange som har blitt hentet inn, og til syvende og sist skal Spalletti mønstre et samhandlende lag. Det finnes ingen garantier for at alle de nye signeringene lykkes samtidig. Men at det ser langt lysere ut enn på lenge for de blåstripede milaneserne, det er det liten tvil om. Som følge av minimal deltakelse i Europa de siste sesongene havnet Inter i pot 4 foran trekningen i Monaco, og måtte dermed ta til takke med en vanskelig trekning. Barcelona er Barcelona, men også Tottenham har et sterkere lag enn Inter for øyeblikket, i tillegg til at de har mer erfaring i Champions League. Derfor må Inter finne seg i å være underdog i denne gruppa. Når det er sagt finnes det ingen garantier i fotball, og selv ikke Barcelona kan valse over italienerne. Det er en grunn til ingen ønsket å trekke Inter opp av hatten.
Konklusjon
Barcelona har fått en meget tøff gruppe, og riktig rotasjon i troppen kan bli avgjørende. Blant annet har vi et ikke helt ubetydelig El Clásico-oppgjør klemt i mellom dobbeltkampene mot Inter. Vi er favoritter, selv om det ikke er umulig å forestille seg at Tottenham kan vinne gruppa. Uansett vil alt annet enn avansement være katastrofalt, dog lite sannsynlig. Det positive er at vi får mange toppkamper å se frem til. PSV skal en heller ikke kimse av. Selv om de har fått ny trener har laget beholdt bærebjelkene i laget som vant Eredivisie forrige sesong, og jeg minner om at nederlenderne har kantspillere en bør merke seg.
Hva er dine tanker om Champions League-sesongen 2018/19? Er dette Barça-laget godt nok til å gå helt til topps? Diskutér i kommentarfeltet.
