I mitt andre VM, i 2002, var Argentina blant de store favorittene. Trolig den aller største. Laget hadde stjernespillere som Ayala, Samuel, Zanetti, Almeyda, Verón, Batistuta og Crespo, og på trenerbenken satt den gale, geniale, revolusjonerende Marcelo Bielsa. Dette er den eneste gangen i min tid at Argentina har hatt et lag som har sett gode nok ut til å ta VM-gull. Fasiten etter gruppespillet ble VM-exit og hjemreisebillett.
Foran dette mesterskapet var du kanskje inne på tanken om at et underdogstempel kler argentinerne bedre? De presterer jo ikke når folk har forventninger til dem uansett. På grunn av sitt navn og sin stjernespiller har du tenkt at kanskje (bare kanskje) kan «La Albiceleste» ta seg blant de åtte beste? Neppe. Argentina har vært akkurat like tannløse som fryktet, kanskje enda verre. Slik Argentina spiller nå, slik har de holdt på i godt over et år. I beste fall har de slitt seg til seierne sine, i verste fall har de sett ut som i kveld.
Jeg har aldri sett et så svakt argentinsk landslag før.
Og overraskende nok (neida, det er like forutsigbart som at sola står opp i øst hver morgen) får Lionel Messi skylda.
Barcelona-stjernen, mannen som etter min mening bare kan sammenlignes med Pelé og Maradona, og som i min bok har passert dem begge, har ikke fått til stort. Det kan vi være enige om. Men like fullt har han vært den eneste som har fått til noe med ballen i den siste tredjedelen, og mer enn halvparten av gangene han har fått ballen (på to kamper kan de tilfellene telles på en hånd) har han gjort noe konstruktivt med den. Messi har vært middels. Men ikke fordi han er uinteressert eller ute av form. Han har vært middels fordi han spiller på et lag som har sett like lite imponerende ut som Lillestrøm Sportsklubb (og nå tenker du – HOLD LILLESTRØM UTENFOR!!!).
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Sidebackene, som jeg var inne på før mesterskapet, holder ikke vann. Mercado har ikke bare vært svak hver eneste gang jeg har sett han spille for landslaget – han har vært elendig. Tagliafico har mislyktes med omtrent hver eneste bevegelse han har gjort, og har om mulig vært enda verre. Posisjoneringsspillet har nesten vært imponerende dårlig, de tekniske involveringene har stort sett endt i balltap og defensivt har han i beste fall forårsaket frispark til motstanderen. Lagets keeper, Chelseas (har han i det hele tatt klubb nå om dagen?) «eminente» reservekeeper Willy Caballero var nær ved å rote det til ved flere anledninger mot Island, og mot Kroatia skjedde det som var dømt til å måtte skje – en komisk pasning/klarering havnet rett i fanget til Ante Rebic, som endte i baklengs for Argentina. Jeg mener dette helt seriøst: jeg er usikker på om Caballero hadde styrket en klubb som Rosenborg. Til informasjon voktes Rosenborgs mål av Norges tredje beste målvakt, André Hansen. Javier Mascherano forflytter seg tregere enn noensinne og fremstår som en skygge av seg selv. Mot Island var han god i pasningsspillet i 1. omgang, men i kveld var han begredelig også i den fasen av spillet. Jeg vegrer meg dog for å kritisere akkurat Mascherano, da han er 34 år og egentlig burde veket plassen for en bedre spiller. Problemet er bare at den spilleren finnes ikke. Ellers er det ekstremt lite tæl og vilje fremover i banen. På det punktet slipper heller ikke Lionel Messi unna. Hvor er killerinstinktet?
Selv om kvaliteten på de fleste spillerne er oppsiktsvekkende lav i argentinsk målestokk er det faktisk ikke spillermaterialet som er hovedproblemet. Hovedproblemet er samhandlingen. Det relasjonelle. Det strukturelle. Det taktiske. Når Argentina møter Nigeria på tirsdag, med forbehold om at de ikke hever seg betraktelig, vil jeg at du skal legge merke til hvordan argentinerne bygger opp spillet sitt bakfra. Bevegelsene i oppspillsfasen er sjokkerende svak, og like ille er det som gjøres med ballen. Spilleren uten ball løper i en retning, mens lagkameraten med ball sender ballen i en annen. Det er ikke bare at samhandlingen er langt fra argentinsk standard – den er til og med et stykke fra profesjonell standard. Og dette er Jorge Sampaolis – Argentinas landslagssjef – ansvar og feil. Mot Kroatia startet Enzo Perez, en spiller som ble hasteinnkalt til troppen etter at Manuel Lanzini måtte reise hjem på grunn av skade, som i tillegg (ifølge rapportene) har prestert dårlig for klubblaget River Plate det siste året. Paulo Dybala, en av verdens beste offensive spillere, har knapt fått sjansen til å prøve seg for et lag som sliter enormt i den siste tredjedelen, hvor kun én mann (Lionel Messi) har stått for det kreative. At Argentina og Sampaoli er en dårlig match (som jeg også har skrevet om i analysen om Argentina) har jeg ment lenge, da Sampaolis spillestil krever helt andre typer enn de som er i det argentinske laget. Men at han har mislyktes så til de grader med det relasjonelle og det taktiske gjør at jeg stusser litt over hvilke kvaliteter han egentlig besitter. Ironien er at Sampaolis spillestil har flere likhetstrekk med Bielsas – mannen som ledet Argentina sist gang de røk ut av et gruppespill.
Likevel ser mange forbi disse tingene. Det er kun én mann de følger med på, og det er Lionel Messi. Han får ballen lite, løper lite (som han alltid gjør, uansett hvor mye han dominerer) og gjør generelt sett lite ut av seg. Det er åpenbart at Messi kunne spilt bedre. Han kunne med hell vist enda mer fandenivoldskhet og fremstått som en leder i enda større grad, men rent teknisk og taktisk lykkes han stort sett med det han gjør – som den eneste på Argentina. Det er bare det at han spiller på et lag som er så møkk ræva at han rett og slett ikke kommer til sin rett.
Hvis Island slår Nigeria i dag er det over og ut. Da gjentar fadesen fra 2002 seg, og Lionel Messi vil bli husket som mannen som aldri fikk det til på landslaget – selv om det egentlig er helt feil.
Hovedårsaken til Argentinas forferdelige prestasjoner hittil heter ikke Lionel Messi.
Den heter Jorge Sampaoli.
