Denne artikkelen er for oss Barcelona-supportere. Men den er for Real Madrid-supporterne også. Den er for de av dere som ikke ser noe særlig spansk fotball. Og den er også for dere som ikke ser noe særlig fotball i det hele tatt. Denne artikkelen er for alle som elsker idrett, underholdning, kunst, estetikk eller ren og skjær menneskelighet. Fordi Andrés Iniesta har representert aspekter ved alt dette.

Da jeg var liten spilte jeg smålagsspill. Det var sånn alt begynte. Vi spilte i små, begrensede rom. Du måtte finne en vei ut. Forskjellige veier hver gang. Forutsigbarhet betydde nederlag. Derfor lønner det seg å prøve nye ting hele tiden. Å ta sjansen

Begynnelsen
Andrés Iniesta Luján ble født i den lille landsbyen Fuentealbilla i Albacete. 12 år gammel, mens han spilte for ungdomslaget til Albacete i en lokal 7-erturnering, ble han oppdaget av den legendariske Barcelona-speideren Oriol Tort (1929-99). Foreldrene, José Antonio og Maria, kjente Barcelonas ungdomstrener, Enrique Oriazola, fra før av, og han overtalte dem til å gi La Masia – Barcelonas berømte ungdomsakademi – en sjanse. Iniesta har senere beskrevet den septemberkvelden i 1996 som den verste i hans liv. Han gråt hele natten og klarte ikke å sove. Det klarte heller ikke hans far eller morfar, som sammen med Andrés’ mor overnattet på et hotell noen hundre meter unna. Faren og morfaren ønsket å ta med seg Andrés hjem igjen til Fuentealbilla, men moren insisterte på at han måtte få prøve seg. Dagen etter fulgte de Andrés til skolen, og reiste deretter hjem til Fuentealbilla – uten Andrés. Han følte seg alene og forlatt. Han var blek, sped og trist.

Iniesta har ved flere anledninger fortalt at de første årene på La Masia var de verste i hans liv. Som en svært familiekjær person var det forferdelig for han å skilles fra familien. Men støtten han fikk fra folk på akademiet, kombinert med hans sult og begjær etter å lykkes som fotballspiller, gjorde at han vokste enormt mye både som spiller og person. Selv om enkelte tvilte på Andrés Iniesta fordi han var så liten, var det ingen som tvilte på kvalitetene hans. Like etter at han ankom klubben skal Pep Guardiola ha sagt til Xavi: «Du kommer til å pensjonere meg. Han der kommer til å pensjonere oss alle.»

Alt kan forbedres. Jeg tror at noen har visse medfødte evner, men hvis man ikke trener og øver eller forsøker å forbedre seg, så utvikler man seg ikke

Første trening
Med tiden ble Iniesta kaptein for ungdomslaget som vant Nike Cup i 1999, og året senere debuterte han for det spanske U15-landslaget. Tidlig i 2001 ble daværende Barcelona-manager, Lorenzo Serra Ferrer, gjort oppmerksom på Iniestas glødende skussmål, og han bestemte seg for å se vidunderbarnet med egne øyne. Etter å ha overvært unggutten informerte Serra Ferrer førstelagskoordinatoren, Carles Naval, om at han ville ha Iniesta på treningsfeltet til førstelaget den kommende morgenenen. Naval ringte La Masia-administrasjonen og ba dem overrekke beskjeden til den 16 år gamle midtbanespilleren. Problemet var at Iniesta aldri hadde vært i førstelagets garderobe før. Morgenen etter introduserte han seg for sikkerhetsvaktene ved hovedinngangen, og fortalte at han skulle trene med førstelaget. Vaktene trodde at unggutten drev gjøn med dem, og de nektet å slippe han inn. Først da Luis Enrique ankom treningen den morgenen, og tilfeldigvis kjente igjen den bleke gutten, fikk Iniesta komme inn. Senere har Serra Ferrer sagt: «Jeg ville belønne han fordi han var helt spesiell. Han var beskjeden, lojal, ansvarlig og jordnær. Han hadde en enorm emosjonell modenhet og var veldig smart. Han lyttet, og tok til seg alle detaljer.»

Fram til dagen jeg debuterte for førstelaget var det kun en drøm. Fra den dagen begynte en ny drøm – å bli en suksess i denne klubben

Debuten
I april 2001 vant Iniesta EM med U16-landslaget, med blant andre Fernando Torres på laget. Ett år senere vant han EM med U19-landslaget. Han fortsatte å trene jevnlig med førstelaget, blant annet med sitt idol, Pep Guardiola. Iniesta klarte ikke å se Pep i øynene, og ble nesten pinlig berørt av hvor godt ivaretatt han ble. Høsten 2002, etter at Louis van Gaal hadde returnert som Barcelona-manager, ble Iniesta tatt ut til førstelagstroppen foran bortekampen mot Club Brügge i Champions League. Barcelona var allerede videre fra gruppespillet, og van Gaal valgte å starte med Iniesta sentralt på midtbanen. Barcelona vant kampen 1-0, og i etterkant kalte El Mundo Deportivo Iniestas debut for «spektakulær». 18-åringen klarte å overføre lettheten, bevegelsen, intelligensen og ballfølelsen han hadde vist på B-laget til Champions League uten problemer.

I desember, foran bortemøtet mot Mallorca, lå Barcelona på 13.plass i La Liga. Det var fullstendig kaos i klubben, både sportslig og økonomisk, og van Gaal visste at han kom til å få sparken om Barcelona tapte. Likevel valgte nederlenderen spille kampen med Iniesta fra start, og Barcelona vant 4-0. Iniestas mest kjærkomne øyeblikk er imidlertid debuten på Camp Nou. Den fikk han i begynnelsen av januar mot Recreativo, en kamp Barcelona vant 3-0. Endelig hadde Iniesta fått spille på stadionet han hadde beskuet i seks år gjennom vinduet fra La Masias sovesal.

Når jeg ser meg selv spille som liten, ser jeg den samme spilleren jeg ser i dag. Jeg har alltid forsøkt å forbedre meg. Jeg er eldre og har mindre hår, men forandringen er til det bedre

Første seriegull, første Champions League-tittel og første A-landskamp
Først i 2004/05-sesongen ble Iniesta en gjenganger i Barcelonas lagoppstilling. Selv om han ofte kom inn som innbytter fikk han spilletid i 37 av 38 seriekamper, og Barcelona ble seriemestere for første gang på seks år. I 2005/06-sesongen ble Iniesta seriemester igjen, i tillegg til at han vant Champions League for første gang i karrieren. Etter Champions League-finalen mot Arsenal ble Iniesta tatt ut i den spanske VM-troppen, og to uker før mesterskapet begynte fikk han sin A-landslagsdebut mot Russland.

Etter VM spilte Iniesta seg til fast plass under Frank Rijkard. Han ble brukt hvor enn det var behov for han. Som indreløper, som falsk ving eller som offensiv midtbane. Iniesta var god uansett. Da Ludovic Giuly ble solgt til Roma, sommeren 2007, byttet Iniesta draktnummer fra nummer 24 til sitt foretrukne nummer 8. Den kommende sesongen utmerket han seg som en av verdens beste fotballspillere og kronet sesongen med EM-gull for Spania på sommeren – hvor han attpåtil havnet på turneringens lag. Og så, da han returnerte til Barcelona etter mesterskapet, ble han gjenforent med sin tidligere lagkamerat, Pep Guardiola.

Du lærer raskt at å beholde ballen er nøkkelen. Og dét forandrer seg aldri – uansett hva

Pep-æraen
Under Pep Guardiola tok Andrés Iniesta ytterligere steg, og dannet kanskje verdens beste midtbaneduo gjennom tidene med Xavi Herández. Du kjenner kanskje historien? Barcelona revolusjonerte fotballen med Pep Guardiolas ikoniske tiki taka-stil, laget vant omtrent alt de stilte opp i og har av mange blitt betegnet som det beste fotballaget i historien. En av de viktigste grunnene til dette var Andrés Iniesta.

17 dager før Champions League-finalen i 2009 ble Andrés Iniesta skadet, men Pep Guardiola insisterte: «Han spiller». For så viktig var han. Gjennom hele sommeren var Iniesta skadet, og også den påfølgende våren. Da han ankom Sør-Afrika i forbindelse med VM var han fortsatt småskadet, men Vicente Del Bosque hadde samme innstilling som Pep Guardiola. For sånn var det med Iniestas trenere. Iniesta på 60 prosent var tross alt bedre enn omtrent enhver annen spiller på 100%. Selv for Barcelona og det spanske landslaget.

Men i tillegg til å slite med skader, hadde Iniesta problemer som stakk enda dypere. Han var i en bølgedal rent mentalt. Hans nære venn, Espanyol-kapteinen Dani Jarque, døde av et hjerteinfarkt sommeren 2009, noe Iniesta naturlig nok tok forferdelig tungt. I nesten ett år slet Iniesta med psykisk motgang. Den lettbente midtbanespilleren har ikke brukt ordet «depresjon» om denne perioden, men har i etterkant vært åpen om at han ikke hadde det bra. Etter at han avgjorde VM-finalen i 2010 begynte det omsider å løsne, og verdensmesterskapet i Sør-Afrika tillot Iniesta å kunne føle seg som en fotballspiller igjen.

Den personlige motgangen reflekterte riktignok ikke prestasjonene på banen. Iniesta var blant de tre nominerte til Gullballen ved to anledninger, i 2010 og i 2012, og etter 2011/12-sesongen ble han kåret til årets spiller av UEFA. I løpet av tiden Iniesta hadde Pep Guardiola som trener vant han alt man kan vinne på klubb- og landslagsnivå, og hadde for lengst gått inn i evigheten som en av de største fotballspillerne gjennom tidene.

De sier at det vanskeligste er å få det til å se enkelt ut, og det er akkurat det jeg prøver på

Post Pep
Etter at Pep Guardiola forsvant ut portene på Camp Nou ble Tito Vilanova utnevnt som hans erstatter. Barcelona vant La Liga i Titos eneste sesong ved roret, før katalanerne gikk en hel sesong uten å vinne et eneste trofé i 2013/14-sesongen under Tata Martino. Sommeren 2014 ble Luis Enrique, mannen som hadde plukket opp Andrés Iniesta foran hovedinngangen på Camp Nou tolv år tidligere, ansatt som ny manager i klubben. I Luchos første sesong ved roret vant Barcelona «El Triplete», som første klubb i historien til å klare det to ganger. Iniesta storspilte i Champions League-finalen mot Juventus, og ble kåret til banens beste spiller. Etter sesongen forlot Xavi klubben, og Iniesta tok over kapteinsbindet. I sin første sesong som førstekaptein vant Barcelona både La Liga og Copa del Rey.

Fotball i dag har et vanvittig tempo. Når du mottar ballen må du både være orientert om hvor medspillerne og motspillerne dine er. Alt du kan gjøre på forhånd kan gi deg en fordel

Avslutningen
De siste sesongene har ikke illusjonisten fra Fuentealbilla spilt like mange kamper, fordi han har vært mer utsatt for skader og slitasje. Men like fullt har han vært en av Barcelonas viktigste spillere i det sekundet han har vært delvis skadefri. Ta hjemmekampen mot Chelsea i vinter som eksempel. Akkurat som sine forgjengere foretrakk Ernesto Valverde å bruke en halvskadet Iniesta i en og en halv omgang framfor en frisk og uthvilt spiller, fordi kampen var så viktig. Fordi Barcelona med og uten Iniesta er som dag og natt. I en klubb som FC Barcelona forteller det en del om hvor stor han har vært, til siste slutt.

Iniesta var aldri noen stor målscorer. Tvert imot scoret han sjeldent. Men til gjengjeld var scoringene forbeholdt de store anledningene, og de var gjerne av den spektakulære sorten. Og selv om Iniesta kanskje var selve idealet på en Barça-spiller, gjaldt ikke det målene hans. De kom gjerne et godt stykke utenfor 16-meteren, gjerne etter at han hadde kastet frem og tilbake på hodet noen ganger for å orientere seg. Og idet han skjøt kunne man umiddelbart slå seg til ro med at det ikke fantes bedre alternativer. For hvis Iniesta tok et valg, da visste man at det var det beste valget det var mulig å foreta seg. Som VG-journalist Knut Espen Svegaarden skrev: «Jeg kaller han «den beste spilleren» av en enkel grunn. Oversikten og foballhjernen, evnen til å se hele spillet, se det ingen andre ser på videogjennomgang etter kampen en gang».

For Andrés Iniesta er det nok greit å gi seg på topp, på et tidspunkt hvor han fortsatt er en av lagets aller beste og viktigste spillere. Men for Barcelona er det en intet mindre enn en tragedie. For Iniesta er uerstattelig. Og som vi har sett etter at Xavi forlot klubben for tre år siden har han ikke vært mulig å erstatte. Ikke fordi vi ikke lyktes i å hente Marco Verratti. Ikke fordi Real Madrid hentet de mest lovende midtbanespillerne i verden på tampen av Xavi og Iniestas karrierer. Men fordi det ikke finnes spillere som kan erstatte den funksjonen disse to har hatt for Barcelona. Etter denne sesongen har Barcelona mistet dem begge. Det har blitt så mange minner med Andrés Iniesta. Så utrolig mange øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg husker så godt 6. mai 2009. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra trening med småguttlaget jeg trente på den tiden, og var klar til å benke meg ned foran TV’en. Det andre oppgjøret i Champions League-semifinalen mellom Chelsea og Barcelona skulle spilles. Kampen har blitt ikonisk for Tom Henning Øvrebøs matchavgjørende dommerfeil, men også for overtidsmålet til Andrés Iniesta som sendte Barcelona til Champions League-finalen. Selvfølgelig var det Iniesta. Et kremmerhus av de sjeldne. Ballen limte seg oppe i krysset, Iniesta rev av seg trøyen og kastet seg ned ved cornerflagget. På sidelinjen la Pep Guardiola ned kampens raskeste sprint. Magisk.

Eller da Iniesta vant VM for Spania i 2010. Det var pokker så fortjent at det var han som fikk avgjøre kampen. Iniesta startet hele angrepet. Han plukket opp den tapte andreballen og hælflikket den bakover til Cesc Fàbregas. Deretter trakk han seg ut mot høyre, ble spilt igjennom av Fàbregas, dempet ballen og skjøt den i lengste på halv volley. Iniesta kastet et raskt blikk mot assistentdommeren for å forsikre seg om at flagget var nede, rev av seg trøya og stormet mot hjørnet av banen med tårer i øynene. På singleten stod det: «Dani Jarque siempre con nosotros» – «Dani Jarque, alltid med oss». VM-finalen var den første kampen Jarques enke, Jessica, hadde sett siden ektemannens død. I etterkant fortalte hun Iniesta: «Flere sekunder før målet visste jeg at du kom til å score. Jeg begynte å gråte før du scoret».

En annen kamp jeg aldri kommer til å glemme er den gangen han spilte atter en strålende kamp, borte mot Real Madrid høsten 2015. På stillingen 2-0 til Barcelona mottok han ballen på 30 meter etter en pasning fra Rakitic, spilte Neymar vakkert igjennom, fikk igjen ballen fem meter foran seg, og banket ballen i krysset. Barcelona vant kampen 4-0, og da Iniesta ble byttet ut forlot han banen til stående ovasjoner fra begge lags supportere. Så vidt meg bekjent har det kun skjedd med tre Barcelona-spillere på Santiago Bernabéu; Diego Maradona, Ronaldinho og Andrés Iniesta.

For ikke å snakke om kampen som ble spilt nå i helgen. Copa del Rey-finalen mot Sevilla. I sin siste finale for klubben storspilte han, og noterte seg selvfølgelig for en scoring. Som om det stod skrevet i stjernene. På like magisk vis som han alltid har gjort det. Med en Iniesta-signert kroppsfinte dro han seg forbi David Soria uten engang å berøre ballen.

Men når det gjelder Andrés Iniesta er det kanskje ikke øyeblikkene jeg kommer til å huske best, men helheten. Tofotsfintene, slik bare Iniesta kan. Kombinasjonsspillet med Xavi, Messi, Sergio Busquets og de andre som var i stand til å respondere på det. Det silkemyke touchet, de utsøkte pasningene. Blikket for fotball. Andrés Iniesta.

Kjært barn har som kjent mange navn. «El illusionista» (tryllekunstneren) for sin kreativitet og sine ferdigheter. «El Cerebro» (hjernen) for sin forståelse. «El Anti-Galáctico» (ordspill på Real Madrid-spillernes kallenavn «Los Galácticos») for sin jordnærhet. Eller «Don Andrés», for en herlig kombinasjon av alt. I mitt private garderobeskap, blant en rekke Barcelona-trøyer, er det kun to navn som pryder trøyene; Messi og Iniesta. Ikke et vondt ord mot Xavi, Puyol, Sergio Busquets eller noen av de andre ikoniske spillerne som har vært i klubben. Men for meg har de to, Messi og Iniesta, vært de mest spesielle.

I min tid som fotballentusiast har jeg sett noen få spillere som holder verdensklassenivå. Blant midtbanespillerne vil jeg trekke fram Xavi, Zinedine Zidane, Andrea Pirlo, Paul Scholes og Sergio Busquets. For meg er Andrés Iniesta den aller beste. Av de nevnte er det kun Zinedine Zidane som har vunnet Gullballen, men da Iniesta annonserte at denne sesongen ville bli hans siste i Barcelona kom fotballmagasinet France Football – magasinet som deler ut Gullballen – med en offisiell beklagelse til ballvirtuosen. «Tilgi oss, Andrés. Av alle som glimrer med sitt fravær på listen over Gullballen-vinnere, er ditt fravær spesielt smertefullt».

Det kommer til å gjøre fryktelig vondt når du entrer Camp Nou for aller siste gang. Hvem skal bære ditt draktnummer? Hvem skal Messi se etter nå? Det vil oppstå et tomrom som vil være umulig å fylle.

Lykke til, uansett hvor ferden måtte gå.
Og tusen takk, Don Andrés.