Det er sjelden man føler behov for å bruke denne plattformen som et sted for å slippe ut frustrasjon, men her står vi – under et døgn etter fadesen i Madrid.
Hvor begynner man? Er det sinne og irritasjon som dominerer? Kanskje. Men først og fremst er det en følelse av sjokk og skuffelse. Ikke fordi Barcelona taper en fotballkamp. Ikke engang fordi sifrene blir stygge. Det er måten det skjer på som gjør opplevelsen så brutal. Enkelte av scenene på Riyadh Air Metropolitano denne februarkvelden har vi knapt sett maken til på mange år.
Det er lett å se tilbake på Chelsea-kampen tidligere i sesongen for å trekke paralleller. Mye kan minne om den, men forskjellen er samtidig veldig tydelig. Der leverer Barcelona en god kamp de første 15-20 minuttene, før det rakner helt. Det vitner i det minste om at man tar oppgaven seriøst. At man møter opp i andre omgang med èn mann mindre er heller ikke noe å bruke så mye tid på å se tilbake på.
Så la oss heller se på inngangen til kampen, eller først og fremst lagoppstillingen. Det er vel i grunnen ikke så mye å utsette på Flick her, med mindre du nå virkelig graver nesa di ned i etterpåklokskapens kammer. Når man er såpass skadeutsatt på viktige spillere som blant annet Pedri og Raphinha, vil det for hver eneste manager bli vanskelig å ta ut et ordentlig slagkraftig lag, med mindre man er Chelsea og har tilgang til 128 ulike spillere med samme høye verdi. Benken i Madrid taler sitt tydelige språk. Men da må de elleve som starter, kompensere med energi, tilstedeværelse og vilje. Som Tom Nordlie ville sagt: «Tru, tru, tru. Våge, våge, våge.»
Så la oss heller se på inngangen til kampen. Kanskje den delen av en fotballkamp Barcelona oftes har levert under pari denne sesongen. Dette med å møte opp til kamp, dette med å være påskrudd og ta litt tak. Ingen sier at det er enkelt, og ingen sier at de ikke prøver. Barcelona havner veldig ofte under. Denne sesongen har det ofte gjerne tatt en hel omgang før man har klart å skru på tempobryteren. Bare bla gjennom statistikk på dette i 2026. I kun tre av de 12 kampene som har vært spilt i dette kalenderåret, har Barcelona hatt ledelsen til pause. Mot Athletic i supercupen, mot Albacete i cupen og mot Mallorca på Camp Nou i ligaen. Det er i mine øyne spesielle tall. Også er det selvfølgelig ikke slik at kampene er avgjort til pause, men det viser litt av poenget. Dette med å skru på tidligere. Ser man tilbake på flere av disse kampene i 2026, er også prestasjonen fryktelig svak. Dèt er det som bekymrer mest. Og det er vanskelig å vite hvorfor det er slik.
Flick er en motivator av rang, det vet vi. Og han klarer fint å få gnist og tenning i spillerne sine i pausepraten, for fordelen her har vært at man som oftes snur hele kampbildet i den andre omgangen. I cupens første semifinalekamp i Madrid var ikke dette tilfellet overhodet. Her var det helt dødt, fra morgen til kveld.
Så har du dette med å være tilstede underveis. Lese spillet, være pragmatisk. Her står man så definitivt til strykkarakter. Alle baklengsmålene kommer fra Barcelonas venstre side. Tenk på det. Samtlige scoringer settes opp på samme side. Nivået på Barcelonas backer har denne sesongen nærmest vært utilgivelig. Koundè er en historie for seg selv, men Balde da? Undertegnede slang faktisk ut Balde som sesongens svakeste og mest skuffende Barcelona-spiller i Blaugrana-podden da vi oppsummerte sesongen halvveis her rett før jul. Den påstanden har ikke endret seg per nå, for å si det forsiktig. Balde skal selvfølgelig ikke ha all skyld for målene. Det er også en grov keepertabbe som innleder marerittkvelden i den spanske hovedstaden, men poenget kan ikke understrekes nok. Hvor er justeringen underveis i kampen? Det er tydelig at Atlètico hadde en plan om å straffe Barcelona knallhardt med Simeones bakromsløp på deres høyre side, og det fascinerende med det hele var at Barcelona bare lot Atlètico gjøre det. Den høye linja rokkes ikke på med fem flate øre. Ikke snakk om. Og det er greit, men da MÅ presset på ballspiller være så intenst at selv definisjonen av gegenpress får en ny betydning. Og det er ikke bare det at presset på ballfører er svakt. Det er rett og slett ikke tilstede i det hele tatt. Da blir det fryktelig vanskelig å håndtere et lag som Atlético Madrid.
Skal man være såpass dum at man beveger seg utpå en liten prat om dommerne i Spania da, tru? Er det liksom noe poeng? Og bare for å si det først – Barcelona tapte ikke på grunn av dommeren. Ingen av Atlèticos scoringer kommer som en konsekvens av en dobbertabbe. Men likevel ser vi dessverre igjen store avgjørelser gå i Barcelonas disfavør. En VAR-situasjon på over åtte minutter ender med annullering, og et rødt kort på Eric gjør ikke situasjonen noe bedre. Vurdèr det om du orker, men for meg er det andre punkter som irriterer mest. De tre (?) stemplingene Atlètico leverer i første omgang som ingen gir gule kort. Problemet med dette er at dommer dermed inviterer kampen til å bli nettopp så stygg som den blir. Og når Cholo junior på sedvanlig vis for andre gang i kampen forsøker å sende Balde på skadestua uten utvisning, begynner man virkelig å lure på hvordan VAR egentlig skal brukes. Eller er det større makter enn dommere og VAR som styrer sjappa?
Så skal ikke alt svartmales, bevare meg vel. Vi er ligaledere, har vunnet Supercopa, er i semifinalen i Copa (enn så lenge) og havnet til slutt topp 8 i ligafasen av Champions League. I rene resultater hadde jeg tatt dette 10 av 10 ganger dersom du spurte meg før sesongen. Men det er frykten for det som kommer som skaper hodebry. Barcelona har ikke vært like dominante denne sesongen sammenlignet med forrige sesong. Nøkkelspillere er mer varierende i prestasjonene, eller i verste fall oftere skadet. Troppen er tynn, og man er ekstremt avhengige av de beste spillerne i toppform for å kunne prestere mot de aller beste, spesielt på bortebane. Forsvarslinja uten Iñigo Martínez er som å se Sturla Holm Lægreid med mikrofon på riksdekkende TV. Tanken er god, men det flyter liksom ikke helt slik man vil.
Det er ikke så farlig å gå glipp av en cupfinale, men det er måten det skjer på som er bekymringsverdig. Og for å lage en form for konklusjon på en enda mer pessimistisk måte (beklager), så er det for meg dessverre bombesikkert at Barcelona ikke kommer til å vinne Champions League denne sesongen. Og det er ikke verdens undergang, spesielt ikke dersom man innkasserer ligagullet i mai. Men det er den brutale sannheten. Barcelona i dobbeltoppgjør i viktige kamper mot gode lag, og spesielt i Europa er et håpløst prosjekt. Vi ser det dessverre gang på gang, år etter år. Vi var i centimetere fra finale forrige sesong med en type fotball man knapt hadde sett maken til. Men troppen er ikke nevneverdig sterkere denne sesongen, og Barcelona er ikke like dominerende som da.
Midt i alt dette er det likevel verdt å huske hva som betyr mest: Barcelona produserer stjernespillere fra eget akademi, spiller Europas vakreste fotball på sitt beste og står uten eiere fra uinteresserte investormiljøer. Det er verdier som betyr mer enn én mørk kveld i Madrid.
Jørgen Evensen Rørstad, 13.02.2026.
