Se for deg at du blir skadet på jobb, og blir sykemeldt i lang tid. I mellomtiden har arbeidsplassen ansatt en vikar som skal fylle dine vakter. Vikaren viser seg å være god.

Noen måneder etterpå blir du erklært friskmeldt – klar for jobb. Hva møter deg på arbeidsplassen? Sjefen som innkaller til et møte. På møtet skryter sjefen av vikaren som har hjulpet mens du har vært sykemeldt, og så, plutselig, treffer beskjeden deg: siden vikaren var god nok, ser jeg ingen grunn til å avsette ham. Derfor får du hans vikarstilling, mens han overtar din stilling.

Som vikar finnes det få muligheter for deg. Du jobber mindre. Du får aldri jobb nok til å komme deg tilbake i normal rytme. Kollegaer og kunder klager på deg. Til slutt blir du oppsagt med begrunnelse: du ble aldri den samme etter du ble friskmeldt.

Umtiti fikk aldri sjansen til å spille seg varm igjen. Først nå, ved Setiens ankomt, lyser det en forsiktig glød hos franskmannen. En glød vi må tilbake til Enrique-æraen for å forstå konturene av. Og mens franskmannen nå forbereder sitt kandidatur for å få sin tillit gjenvalgt, er det en annen franskmann som beholder klippekortet. Lenglet. Clement Lenglet. En franskmann som i utgangspunktet kun ble gitt vikarrolle, om mulig kanskje en sjanse som Piques arvtager. Men Lenglet ble aldri signert for å overvinne Umtiti. Det var ikke planen.

– Av og til må vi ta risikovalg. Jeg valgte å spille for landet mitt under VM, selv om jeg visste jeg kunne risikere kneet. I dag er jeg verdensmester

sa Umtiti under et intervju. Godt sagt, og jeg er lei meg. For hva viser vi nå? At vi ikke ønsker risiko, men nøyer oss med at hans reserve fungerer noenlunde.

For det er en viss risiko ved at han skal spille seg inn igjen. Vi kommer sannsynligvis til å gråte modige tårer ved hvert balltap, hver feil og hvert feilsteg. Men det er en risiko jeg mener Umtiti fortjener. For hvis resultatet viser seg å være positivt, har vi fått tilbake en spiller som jeg mener – på sitt beste – utligner Puyol. Det samme potensialet er ikke Lenglet i nærheten av.

Og Lenglet er ingen dårlig spiller. Tvert i mot har han overbevist de siste månedene, og det er jeg glad for. Den stabiliteten er ikke uverdig, men svelges med bismak. For det er ikke Lenglet sin feil at Umtiti har slitt med skader. Det er ikke Lenglet sin feil at Umtiti aldri fikk sjansen til å spille seg varm igjen. Nei, feilen ligger hos en person som benket Arthur til fordel for en aldrende Rakitic gjentatte ganger. Ernesto Valverde.

Risikoen er stor, men så lenge det finnes en sjanse, uansett hvor liten, mener jeg vi bør stille oss bak valget om å la Umtiti få sin velfortjente spilletid til å bli varm igjen. Koste hva det koste må. Jeg vil risikere for suksess, ikke nøye meg med alternativene.

For det finnes fortsatt krutt i ham, så la oss ikke måtte smake på samme skjebne som Thiago. For vi vet jo hvordan det endte med Thiago til slutt.