Bruddet med Valverde, som de fleste culés ønsket seg, ble unødvendig stygt.
Optimismen er tilbake. Litt ironisk er det jo. Barcelona har vunnet ligaen de to siste sesongene (de to sesongene Valverde fikk), og laget ledet La Liga da klubben bestemte seg for at nok var nok. I tillegg kvalifiserte Barcelona seg til utslagsrundene i Champions League som gruppevinner foran kanoner som Borussia Dortmund og Internazionale.
Ernesto Valverde ble ansatt som hovedtrener sommeren 2017. Da han kom var stemningen i og rundt klubben omtrent like dårlig som da han dro. Kanskje til og med enda dårligere. Et mistillitsforslag ble rettet mot Josep María Bartomeu (den problematikken består fortsatt, forresten) og man hadde mistet Messis rettmessige arvtager i Neymar.
God start — mislykket fortsettelse
Det Ernesto Valverde fikk til i sin første sesong var formidabelt. Det første Real Madrid gjorde den sesongen (2017/18) var å rundspille Manchester United og senere Barcelona i henholdsvis den europeiske og spanske supercupen. Foruten fadesen i Roma var sesongen plettfri. Mot alle odds vant Barcelona både La Liga og Copa del Rey.
2018/19-sesongen var mindre tilfredsstillende. Laget tok færre poeng, scoret færre mål, slapp inn flere mål, kom til færre avslutninger og scoret færre mål i åpent spill. Marerittkampen på Anfield etterfulgt av finaletapet i Copa del Rey mot Valencia ble symbolet på at Valverde hadde mislyktes – på tross av et komfortabelt seriemesterskap, atter en gang.
Allerede i september skrev jeg at Valverdes prosjekt så dødt ut (artikkelen kan du lese i sin helhet her), og at man heller burde hentet inn nettopp Quique Setién på et vikariat ut sesongen. Likevel får jeg dårlig smak i munnen av hvordan klubben har håndtert trenerskiftet på. Å mislykkes med å utvikle laget er ingen forbrytelse. Valverde har alltid vært lojal, og han har alltid gitt alt for klubben. Så kan du sikkert tro at det mimikkløse ansiktsuttrykket av og til kunne tyde på noe annet, men det er feil. Hovedgrunnen til at Valverde fikk fortsette denne sesongen var på grunn av spillerne – de som jobbet tettest på ham.
Det viktigste grepet gjenstår
At Ernesto Valverde tok over en stall som var midt i et ganske krevende generasjonsskifte bør heller ikke undervurderes eller underkommuniseres. Å hente Philippe Coutinho og Ousmane Dembélé var som å kaste penger ut av vinduet. Det må Valverde ta en del av ansvaret for, men så visst ikke det fulle og hele. Mislykkede spillerkjøp har blitt en spesialitet i Barcelona, og man har spesialisert seg på dette lenge før Valverde ankom klubben. Bortekomplekset klubben har hatt i Champions League er heller ikke noe som oppstod under ham.
Det er synd at det ble som det ble. Valverde fortjener respekt for jobben han har gjort, og han hadde fortjent et minimum lojalitet fra styrets side. På mange måter var det et sunnhetstegn at Xavi takket nei til jobben, all den tid Bartomeu og folkene hans gjør sitt ytterste for handle i strid med sine uttalte verdier.
Å skifte hovedtrener er bare ett av mange nødvendige steg på veien Barcelona skal begi seg utpå fremover. Laget må fornyes (ref. Piqué, Busquets, Jordi Alba, Messi, Suárez), og man har ikke lenger råd til milliardsigneringer som ikke slår igjennom.
Men det viktigste av alt skjer først til neste år;
Da er det presidentvalg i FC Barcelona. Bartomeu-regimet kan ikke fortsette.
