Jeg vil innledningsvis understreke at jeg har vært en stor beundrer av den meritterte uruguayaneren helt siden han herjet for Ajax. Få andre fotballspillere har hatt et så stort spenn i opp- og nedturer som Luis Suárez. Fra biting og rasismeanklager til de mest surrealistiske målene, en rekke toppscorertitler og ydmykelse av verdens beste forsvarsspillere. Han er en fotballpersonlighet som kun dukker opp med noen tiårs mellomrom – muligens ikke såpass ofte engang. Jeg har sunget hans navn og båret hans drakt, men nå har begeret omsider rent over.

Det er som sagt fem år siden El Pistolero debuterte for klubben i El Clásico på Santiago Bernabéu, etter å ha sonet ferdig straffen for sine handlinger i det foregående sommers VM. Resultatet i akkurat den kampen skal jeg ikke nevne, men det var starten på en ny æra for klubben. Ved årsskifte den sesongen var det krisestemning i klubben, og det meste fungerte ikke som det skulle. Men plutselig klaffet det. Et heltent, smart og underholdende Barça-lag anført av Messi, Suárez og Neymar begynte å overkjøre motstanderne. Da sesongen var over i juni sto man igjen med «El triplete» – mye takket være en dødelig effektiv uruguayaner.

I de påfølgende sesongene fortsatte Luis Suárez å dunke inn mål i et forrykende tempo. Brassespark, volleyer, saksespark, langskudd, soloraid og lobber – tilgi meg om jeg har glemt noe. El Pistolero var ikke bare en målscorer, men en underholder i særklasse. Det er derfor det er vanskelig å forstå hvordan vi har endt opp der vi er i dag. Som jeg nevnte tidligere er det få andre fotballspillere enn uruguayaneren som har hatt en så sterk kontrast i opp- og nedturer i løpet av karrieren, men det er også få andre som har hatt en så sterk kontrast i topp- og bunnivå. Den absurde bortemålestatistikken hans for Barcelona i Champions League er kun en manifestasjon på disse kontrastene.

Den nåværende utgaven av Luis Suárez kan ikke betegnes som noe annet enn en skygge av seg selv. Han lunker i offsideposisjon, han bommer på enkle pasninger, han kjefter og smeller på lagkamerater og han brenner selv de enkleste sjanser. Det er både trist og forsmedelig fordi det overskygger hva han har gjort for klubben – vi snakker tross alt om en mann som har scoret rett i underkant av 200 mål med Barça-drakten på. I mine øyne kan manglende sluttprodukt til dels unnskyldes dersom man jobber hardt og bidrar til lagets beste, men når man direkte svekker laget som følge av både dårlige holdninger og dårlige prestasjoner, ja, da er det på tide å tre til side.

Legender som Iniesta, Xavi og Puyol innså da de var over middagshøyden og ikke lengre kunne bidra positivt til klubben i deres hjerte. Nå er det på tide at Suárez føyer seg inn i rekken. Det er på tide å tre til side, Luisito.