I alle storklubber rundt omkring stilles det høye krav til underholdning, så vel som resultater. I Barcelona, i enda større grad enn i de fleste andre klubber, stilles det også svært strenge krav til en helt konkret spillestil.

Barcelona er unike i så måte. Begreper som «Barça-DNA» og «Barça-fotball» er betegnelser som kanskje beskriver en utopi, mer enn fotballen Barcelona faktisk spiller selv. Alle trenere som kommer til Barcelona får derfor en utakknemlig oppgave. Jeg pleier å si at Pep Guardiola ga oss alt, men tok fra oss forstanden. Ofte er kravene som stilles urettferdige og nærmest uoppnåelige.

Et godt bilde på dette er reaksjonene som ventet Luis Enrique etter hans første sesong i klubben. Barcelona vant ligaen, cupen og Champions League, og ble med det den første klubben i historien til å vinne en trippel for andre gang. Likevel ønsket en del supportere å fjerne Luis Enrique da sesongen var ferdigspilt. Hvorfor? Barcelona vant ikke med stil.

Under Luis Enrique spilte Barcelona i 4-3-3, den klassiske «Barça-formasjonen», samt 3-4-3 i helt spesielle tilfeller. Enkelt forklart forfektet han en mer direkte fotball enn Guardiola. Med MSN langt der fremme handlet det meste om å få ballen opp til dem så raskt som mulig. Med en slik angrepsrekke kamufleres gjerne en del problemer; blant annet medførte denne måten å spille på at midtbanen ble neglisjert.

Luis Enrique gjorde åpenbart en god jobb som Barça-sjef. De ni titlene, de 275 poengene og de 337 seriemålene laget anskaffet under hans ledelse vitner om det. Likevel var det under ham at den negative trenden med kalas-tap på bortebane i Europa for alvor begynte. I 2016 tapte Barcelona 0-2 for Atlético Madrid på Vicente Calderón. Året etter tapte de 0-4 for PSG på Parc des Princes, og 0-3 for Juventus på «Lo Stadium».

Dessuten mislyktes klubben med veldig mange spillerkjøp med Luis Enrique ved roret; Denis Suárez, André Gomes, Lucas Digne, Paco Alcácer, Aleix Vidal og Arda Turan, for å nevne noen. Uten bærebjelkene i laget (Piqué, Busquets, Iniesta, Messi, Suárez) ville konsekvensene vært enda større.

Da Luis Enrique forlot Barcelona etter 2016/17-sesongen ønsket klubben å ansette en trener som kunne tilføre laget mer stabilitet. Bananskallene klubben skled på under Luis Enrique, ofte på svært ugunstige tidspunkt, var en tendens man ønsket å luke vekk. At Real Madrid vant Champions League to sesonger på rad gjorde nok ikke begjæret etter å vinne den turneringen mindre heller.

Ernesto Valverde fremstod som en naturlig kandidat.

* Han hadde, som Pep og Lucho, en fortid i klubben

* Han hadde levert gode resultater i Athletic Club; på fire sesonger tok baskerne to 7.plasser, én 5.plass og én 4.plass

* Han maktet å redusere antall innslupne mål etter Marcelo Bielsa med hele 40 prosent

* I tillegg var han flink til å slippe til de unge

Mange Barcelona-supportere var avmålte til ansettelsen av Valverde, men likevel har jeg inntrykk av at de fleste stort sett var forsiktig optimistiske. Personlig var jeg positiv til ideen om å spille i 4-2-3-1, med Messi i 10-errollen. Jeg følte at tiden var inne for å rendyrke Messi i den rollen, med en hardtarbeidende spiss (Suárez) foran seg. Jeg var heller ikke fremmed for å øke soliditeten i laget, og i forsvaret spesielt. Samtidig var jeg skeptisk til Valverdes offensive repertoar. Ville fotballen hans begeistre, nå som han hadde noen av verdens beste offensive spillere til disposisjon?

Historien kan du, men for ordens skyld; Valverdes inngang i klubben var preget av mye utenomsportslig uro. Neymar – arvesølvet, kronprinsen, Messis arvtager, og så videre – forsvant, og da sesongen begynte stod man igjen med Gerard Deulofeu som det beste alternativet som venstreving. Et mistillitsforslag ble reist mot klubbens sittende president, Josep Maria Bartomeu. I tillegg var det stor politisk uro i regionen.

Samtidig var Zidanes Madrid på sitt beste. De hadde vunnet ligaen og Champions League få måneder i forveien, og i Supercopa de España utspilte de Barcelona etter noter. Seriemesterskapet fremstod nærmest i Madrids hender allerede før seriestart.

Som du vet vant Barcelona ligaen i 2017/18-sesongen, i tillegg til at de vant cupen for fjerde sesong på rad. Og de gjorde det sågar i 4-4-2! Valverde tapte bare én seriekamp i sin første sesong som Barcelona-sjef, og Barça vant ligaen suverent. Fadesen i Roma var en ripe i lakken som det gikk an å leve med. Et arbeidsuhell. Støyen rundt klubben, fraværet av Neymar og den enorme avstanden ned til Real Madrid (i ligaen) gjorde det vanskelig å kritisere Valverde. Selv for det kravstore Barcelona-publikumet.

Laget slapp inn kun 29 mål i løpet av sesongen; åtte færre enn i Luis Enriques siste sesong. Med Luis Enrique tok Barcelona henholdsvis 94, 91 og 90 poeng i ligaen. Valverde tok 93 poeng i sin første sesong.

I takt med tiden ble bærebjelkene i laget eldre. Helt til siste slutt spilte Iniesta aldri en dårlig kamp, men han tilførte heller ikke veldig mye løpskraft. Dette førte til at Rakitic måtte gjøre mye av «drittjobben» for Iniesta, Busquets og Messi. Og selv om Iniesta var en kreatør, så ga det ikke veldig stort utslag i målpoeng. Med Luis Suárez på et lavere nivå enn det han hadde vært på i de foregående sesongene måtte Lionel Messi bære byrden nokså alene. I Valverdes første sesong scoret Barcelona 116 mål i La Liga og Champions League. Lionel Messi var direkte involvert i 60 (51,72%) av dem.

Men ble Barcelona egentlig bedre defensivt med Valverde?

To av de beste spillerne i Barcelona i 2017/18-sesongen (etter Messi) var Marc-André ter Stegen og Samuel Umtiti. I henhold til «Expected Goals Against» (xGA) skulle Barcelona egentlig sluppet inn 41,62 mål. Barcelona hadde også flere skudd imot per kamp (11,7) i 2017/18-sesongen enn i 2016/17-sesongen (9,4). I tillegg hadde Barcelona færre skudd per kamp, 15,3 mot 17,1. De scoret også vesentlig færre mål; 99 mot 117 i Luis Enriques siste sesong.

Både Ousmane Dembélé og Philippe Coutinho var spillere man i utgangspunktet ønsket seg. Dembélés skademareritt begynte nesten før han rakk å knyte på seg støvlene, mens Coutinho leverte ganske bra i sitt første halvår i klubben. Med Ousmane Dembélé, Philippe Coutinho, Arthur Melo, Malcom, Clément Lenglet og Arturo Vidal i stallen foran Valverdes andre sesong, så Barcelona plutselig sterkere ut enn på veldig lenge. Arthur Melo viste seg som en åpenbaring; endelig hadde Barcelona greid å erstatte Xavis funksjon. Også Ousmane Dembélé viste glimt av storhet. Når han ikke var skadet, selvsagt.

Valverde endret tallmønster fra 4-4-2 til 4-3-3 foran 2018/19-sesongen. Men med offensive backer på overlapp fikk Barcelona et stort problem med å dekke rommet som oppstod bak de angripende spillerne. Dette rommet måtte ofte Rakitic dekke, som på tross av stor løpskraft manglet tilstrekkelig tempo og forflytningsevne. Det kan forklare noe av grunnen til at Barcelona slapp til tre ganger så mange kontringer i 2018/19-sesongen enn i 2017/18.

Tallenes tale i 2018/19-sesongen er oppsiktsvekkende; Barcelona tok seks poeng mindre i ligaen enn i 2017/18-sesongen. De scoret 90 mål, mot 99 mål sesongen før og 116 mål i Luis Enriques siste sesong. De slapp inn syv mål mer enn i Valverdes første sesong, produserte kun 14,7 avslutninger på mål per kamp mot 15,3 sesongen før, og de slapp til 10,8 skudd per kamp. Under Luis Enrique slapp man til mindre enn 10 skudd per kamp i snitt hver sesong. I tillegg reduserte antall mål i åpent spill seg betraktelig. Barcelona scoret 75 seriemål i åpent spill i Valverdes første sesong. I 2018/19-sesongen ble dette tallet redusert til 61. Messis gudbenådede frisparkfot har trolig dekket over det faktum.

Siden Pep Guardiola ble ansatt i 2008 er Ernesto Valverde den Barcelona-treneren med lavest seiersprosent.

Valverdes 87 poeng i La Liga 2018/19 er også den laveste poengsummen Barcelona har tatt de siste ti sesongene, delt med nevnte Martinos 2013/14-sesong, og Guardiolas første sesong i klubben.

Samtidig har Real Madrid hatt sin svakeste periode i moderne tid. Deres to siste sesonger er de to verste de elleve siste sesongene, med klar margin.

Alarmklokkene uler

Da Barcelona ble rundspilt og ydmyket på Anfield på slutten av forrige sesong begynte det for første gang å brenne under føttene til Valverde. Roberto Martínez og Ronald Koeman ble lansert som mulige etterfølgere. Da man i tillegg så uinspirerte ut, og tapte cupfinalen mot Valencia, var det svært mange som ønsket å fjerne Valverde.

Innad i klubben var det stor uenighet om veien videre, men sentrale aktører i spillergruppa ønsket å beholde Valverde. Jeg mener at klubben tok en riktig avgjørelse, fordi:

1) Å plutselig ansette en ny trener, som for eksempel Roberto Martínez, virker planløst. En treneransettelse må planlegges nøye. Jeg tror ikke Martínez ville vært rett mann, verken da eller nå.

2) De beste kandidatene til jobben var neppe tilgjengelige. Erik ten Hag måtte blitt forberedt på oppgaven, mens Ronald Koeman har kontrakt med det nederlandske A-landslaget frem til VM 2022. Han kommer ikke til å forlate den posten før etter EM 2020, tidligst.

3) Det ville vært helt uaktuelt å sparke Valverde hvis Barcelona ikke hadde kollapset på Anfield. Da tror jeg Barcelona også ville vunnet cupfinalen og Champions League-finalen. At Barcelona tapte 0-4 i den kampen handler om mye mer, og kanskje også om noe helt annet, enn Valverde. Dette er en tendens som heller handler om et klubbkompleks, en svak mentalitet som har fått lov til å vokse seg betydelig. Champions League handler, mer enn noensinne, om nettopp mental styrke.

Valverde har levd under et enormt press som Barcelona-sjef, særlig på grunn av det man gjerne betegner som traurig og grå fotball. Spillestilen er veldig langt unna Barça-idealet. Underholdningsverdien er lik null, med periodevise unntak på Camp Nou. Når ikke engang resultatene er gode nok, da må jeg spørre; hva er det egentlig som gjenstår?

Etter det forsmedelige 0-2-tapet for Granada i helgen syns jeg alarmklokkene ringer høyere enn noensinne. Barcelona har bare tatt syv poeng på fem kamper. Det er den svakeste poengfangsten siden 1994. I tillegg har bortekomplekset vokst seg enda større; på de siste åtte kampene som ikke har blitt spilt på Camp Nou har ikke Barcelona vunnet. De har spilt tre uavgjorte kamper, de har tapt fem og de har 5-15 i målforskjell.

I går, mens jeg satt og så Manchester Citys nedsabling av Watford, havnet jeg i en diskusjon med en venn av meg; en diskusjon om hvilket lag som hadde det høyeste toppnivået i verden. Ikke overraskende var vi i utgangspunktet enige om at det laget var Manchester City, selv om jeg hadde en innvendig: Når Messi har dagen, så er han god nok til å heve Barcelona over Manchester City, selv når de leverer på sitt beste.

Det «beviset» mener jeg vi fikk 1. mai i år, da Barcelona slo Liverpool 3-0 på Camp Nou – et Liverpool som var fullt på høyde med Barcelona, og vel så det. Problemet er at jeg tror at denne sesongen kommer til å markere en ny æra for Lionel Messi. Jeg tror at han kommer til å være verdens beste fotballspiller også i 2019/20, men jeg har en følelse av at han ikke kommer til å levere på «Messi-nivå» på samme måte lenger. Barça-kapteinen har rukket å fylle 32 år. Og selv om han har sett umenneskelig ut de siste ti-tolv årene, så er han nok ikke det. Dessverre.

Når vi snakker om mislykkede spillerkjøp, antall poeng, mål, sjanser og andre statistikker, så er de nødt til å sees i kontekst. For eksempel er det ikke trenerens jobb å hente spillere, selv om de har en stor del av ansvaret for utviklingen av de som hentes. Valverde sammenlignes med to av de beste trenerne i klubbens historie; Pep Guardiola og Luis Enrique. Materialet Valverde har å velge i er åpenbart dårligere enn det hans nevnte forgjengere hadde. Med Piqué (32), Busquets (31), Messi (32) og Suárez (32) langt over sin beste alder er det snart noen andre som må bære ansvaret.

Uten Messi er Barcelona milevis unna lag som Manchester City og Liverpool; etter min mening de to beste fotballagene i verden akkurat nå. Med kjøpet av Frenkie de Jong, og med Arthur Melo som kom inn forrige sesong, er det grunn til optimisme på vegne av klubbens fremtid. At Valverde ikke skal forvalte den bør være klokkeklart. Spørsmålet er om han bør få sitte sesongen ut.

Veien videre, Valverde?

La Liga-ekspert, Strive-kommentator og LaLigaLoca-vert, Magnar Kvalvik, mener at Valverde bør fjernes, men ikke før etter sesongen.

– Slik jeg har forstått det uttrykte nøkkelspillerne/kapteinsgruppa ønsker om at Valverde skulle fortsette etter forrige sesong, og dermed er det i grunn et resultat av deres eget verk vi ser nå. Det virker vanskelig og forhastet å sparke ham i sesong, men jeg har vanskelig for å se for meg at spillerne har samme standpunkt i mai 2020, som i mai 2019.

Kandidaten Kvalvik lanserer til å ta over etter Valverde bør ikke overraske noen.

– Jeg tenker at Barcelonas ledelse bør gå i samtaler med Ajax så fort som mulig og avtale et arbeidsforhold med Erik ten Hag, gjeldende fra og med neste sesong. Dette er en mann for både fremtid og nåtid, og en jeg tipper ville ha tilført umiddelbar entusiasme blant både fans og spillere. Jeg stiller meg tvilende til at en midlertidig løsning innen sesongslutt gjør det.

Jeg er helt enig med Kvalvik i at Erik ten Hag bør overta roret fra og med sommeren 2020. Den talentfulle treneren kom til Ajax fra Utrecht, og var før det trener for Bayern Münchens reservelag. I Tyskland jobbet han tett med Mathias Sammer og Pep Guardiola, og lærte spesielt mye av sistnevnte. Særlig inspirert ble ten Hag av Guardiolas øye for detaljer. Da ten Hag kom til Utrecht endret han på det meste. Ettersom klubben ikke hadde økonomi til å hente forsterkninger på overgangsmarkedet måtte andre grep tas. Profesjonelle banemenn fra den lokale golfklubben ble ansatt til å forbedre treningsbanen, spillernes kosthold ble kontrollert, treningsmengden økte og hver minste lille ballberøring og bevegelse ble analysert. Hørt det før?

Den 49 år gamle nederlenderen beskrives som en fotballnerd. Han er svært målrettet og dedikert, og i likhet med Guardiola er ten Hag opptatt av å spille seg ut bakfra og holde ballen i laget. Som oftest spiller Ajax i en 4-3-3/4-2-3-1-variant, med den fremste midtbanespilleren i en slags tierrolle. En annen ting ten Hag har plukket opp i lære hos Guardiola er evne og vilje til taktisk fleksibilitet, hvilket vi så i Champions League forrige sesong. Han er flink til å tilpasse taktikken ut ifra motstanderen, og spillestilen hans minner litt om en modernisert utgave av tiki-taka.

Hvis Barcelona-styret besitter litt fotballkompetanse, så tar de kontakt med Ajax så fort det lar seg gjøre.

Det jeg imidlertid er uenig med Kvalvik i er at Valverde bør få sitte resten av sesongen. Jeg ser nemlig ikke hvordan han skal klare å redde stumpene. Quique Setién, som har gjort det godt for Las Palmas og Real Betis, har vært helt åpen om at han kunne tenke seg å trene Barcelona. Setién er ledig på markedet, og spiller en ballbesittende fotball som begeistrer. Prinsippene i spillestilen hans har klare likhetstrekk med det vi kaller for «Barça-fotball».

Jeg mener at Barcelona bør undersøke muligheten for å skaffe seg Quique Setién på et vikariat ut 2019/20-sesongen, før Erik ten Hag tar over permanent. Jeg er ganske overbevist om at det ville styrket klubbens muligheter denne sesongen, og at det ville vært mulig å gjennomføre. Hvis Quique Setién skulle overprestert ville det uansett vært logisk å ansette Erik ten Hag, da jeg mener han bør være en opplagt permanent løsning.

Ernesto Valverde har forspilt sin siste sjanse for mitt vedkomne.

Det er nok.

Kilder: StatsBomb, Football Made Simple