Jeg har vært motstander fra dag en. Jeg har aldri ønsket meg Ernesto Valverde som trener. Likevel fortjener alle en sjanse når de først blir tildelt tilliten fra styret. Ja, vi har vunnet serien de to siste årene, men er titler det viktigste? Nei, det er det ikke. Når man sakte, men sikkert ruinerer en fotballfilosofi som har stått stødig i store deler av de siste 50 årene – ja, da er det på tide å svelge stoltheten og levere sin resignasjon. Jeg er sterkt i mot trenerbytter midt i sesonger, men nå er det faktisk på tide.

Denne Barça-utgaven minner mer om Barcelona under de turbulente årene før Frank Rijkaard tok over. Et Barça uten sjel, glede, underholdningsverdi og lidenskap! Vi har brukt mange tonn med pesetas de siste årene til spillerkjøp. Vi har kjøpt den ene stjernen etter den andre, men under prosjekt Valverde gjøres det som tidligere var gull om til gråstein.

Se på Philippe Coutinho, en spiller ethvert lag hadde trengt. Under Valverde har han spilt i minst fem forskjellige posisjoner, og blir bare mer og mer usikker på om han fortsatt har glede av å leike med lærkula. Alle menneskekjennere kunne tydelig lese ansiktsuttrykket til brasilianeren. Det bar preg av tomhet, usikkerhet, mangel på selvtillit og så videre. Hvordan kan en så elegant og knallgod spiller bli gjort om til en middelmådig løkkespiller?

Så har vi Ousmane Dembélé. En spiller som dominerte i Bundesliga og hadde alle forutsetninger til å bli en verdensstjerne i Barcelona. I Catalonia har han blitt gjort om til en gutt som heller vil spille FIFA til langt på natt enn å delta på treningene til laget. Han «faker» sykdom for å slippe treninger og unngår møter med Barcas medisinske apparat når han er skadet. Han har rett og slett fått ekstremt dårlige holdninger etter at han gikk til Barcelona. Nei, man kan ikke legge all skylda på Valverde, men Dembouz er nok en spiller som har forråtnet og visnet under Valverdes ledelse.

Det er fortsatt for tidlig å nevne Antoine Griezmann i denne sammenhengen, men av det vi har sett hittil denne sesongen så minner han mer om en blek utgave av Danny Ings enn den verdensstjernen han var i Atlético. Han er tilnærmet usynlig i hver eneste kamp, og bidrar sjeldent med noe av verdi. Tiden vil vise om han også blir en flopp, noe det pr dags dato peker i retning mot.

Så har vi spillestilen. Hvilken filosofi spiller vi med? Hvilken formasjon? Hvilken taktikk? Det virker for meg som det er helt bingo, og opp til tilfeldighetene selv om vi vinner eller taper en kamp. Det er ingen rød tråd i spillet vårt. Ingen struktur og ingen strategi. Null og nada! Fotballgleden Barça var verdens største leverandør av er helt borte. Underholdningen vi alltid kunne sørge for det samme. Enkelte kamper spiller vi bra, men gjengangeren er det stikk motsatte. Det har blitt dørgende kjedelig! Det er opp til tilfeldighetene om vi underholder. Jeg kunne skrevet så mye mer om alt dette, men jeg orker ikke. Jeg har like liten energi som en skiløper som akkurat har gått Vasaloppet eller Marcialonga. Grunnen til det er Ernesto Valverde! Han tapper kroppen min for lyst og glede!

Jeg har fulgt Barcelona tett siden midten av nittitallet, men nå er jeg inne i min tyngste periode som supporter av denne ellers så fantastiske fotballklubben. Jeg ønsker å runde av med og informere dere om at jeg måtte beherske meg når jeg først valgte å dele noen av mine umiddelbare tanker etter tapet for Granada lørdag kveld. Nå er det nok! Barcelona må kvitte seg med den forbanna forkvaklede fotballfanatikeren som faktisk gjør gråstein av gull.