Denne artikkelen gir utrykk for skribentens egne meninger.
Sommeren 2023 ble Anderson Luis De Souza, bedre kjent som “Deco” presentert som sportsdirektør for FC Barcelona. En jobb som sportsdirektør for en av verdens største institusjoner innenfor idrettsverden medfølger en hel del forventninger, press og utfordringer. Hvordan har Deco taklet disse utfordringene og forventningene til dags dato, og er han rett man for klubbens langsiktige mål? I denne artikkelen vil jeg ta for meg Deco sin tid i rollen så langt, og gi min vurdering av sportsdirektøren vår til dags dato.
Bakgrunn for ansettelsen
Nepotisme betyr å favorisere slektninger eller nære venner ved tildeling av goder, stillinger eller fordeler, ofte på bekostning av mer kvalifiserte kandidater. Det innebærer å sette kjennskap foran kompetanse. Ordet kommer fra det latinske “nepos”, som betyr barnebarn eller nevø, og ble opprinnelig brukt om pavene som favoriserte sine nevøer i kirken. I moderne tid anses nepotisme som en form for korrupsjon eller diskriminering.
Deco, i likhet med mange andre Laporta ansettelser fikk jobben basert på sine meritter som fotballspiller i klubben, og senere erfaring som spilleragent. Erfaringen som agent kan man argumentere for at gir Deco kjennskap til markedet og funksjonene rundt forhandlingsbordet mellom klubber og spillere, men på slutten av dagen er hans gode forhold til klubbens president bakgrunnen for ansettelsen. Før vi dypdykker i ansettelsen, hva betyr det egentlig å være sportsdirektør for fotballavdelingen til FC Barcelona?
Under leser dere den overordnende malen for en stillingsbeskrivelse for stillingen som sportsdirektør;
“En sportsdirektør i en fotballklubb har overordnet ansvar for den sportslige delen av klubben. De er ansvarlige for å utvikle og implementere klubbens langsiktige sportsplan, rekruttere og følge opp trenere, samt sikre kvaliteten på den sportslige aktiviteten på alle nivåer. De jobber tett med hovedtrener og daglig leder for å nå klubbens sportslige mål. “
Nøkkelordet i stillingsbeskrivelsen er “Langsiktig” og det er gjerne ikke ordet man assosierer verken øverste leder og ansettelsesansvarlig eller arbeidstaker med umiddelbart. Hva som er FC Barcelona sitt langsiktige sportslige målsetning er ikke offentliggjort i en formel uttalelse, men Laporta har ved både presidentvalg og utallige pressekonferanser utrykt sitt ønske om at klubben skal være blant de aller beste igjen og først som sist hente tilbake Champions League til byen.
Så med målet om å hente tilbake Champions League til Barcelona raskest mulig, hvorfor landet Laporta på Deco som en kvalifisert kandidat til å ta over for Alemany og Jordi Cruyff? Det kom som en overraskelse for supportere og media når Alemany hadde bestemt seg for å trekke seg fra stillingen, og rykter tilsa at det kom som følge av profesjonelle uenigheter mellom Alemany selv, og de stadig mer involverte partene Jordi Cruyff og Deco.
Ansettelsen på datiden fremstod som mer handling i desperasjon fremfor langsiktig strategisk planlegging. Deco var tilgjengelig og var tett på markedet som spilleragent, og forventningen var at Deco sammen med Jordi Cruyff skulle ta på seg rollen i to-spann, men sistnevnte trakk seg like etter Alemany. En stilling som Deco ble tildelt er nok en drøm og en utfordring mange langt mer kvalifiserte og meriterte sportsdirektører ville hoppet på om muligheten ble presentert i god tid. Derimot lyser hele ansettelsen av hva Laporta er best på, ta vare på sine venner og nære.
Med vind i seilene fra å ansette Xavi som trener (En annen klubblegende) hvorfor skulle det ikke fungere igjen med sportsdirektørstillingen? Jamie fra TalkFCB hadde en sammenligning mot Formel 1, hvor eksempelvis Lando Norris, en enormt god sjåfør skulle bli forfremmet til stillingen til Rory Byrne, en annerkjent bilingeniør som bygger bilene. Gir det mening å la en sjåfør bygge biler for han er god til å kjøre dem? Ikke nødvendigvis, det samme kan man si om Deco. En god fotballspiller oversettes ikke til en god sportsdirektør, derimot valgte Laporta denne ruten og Deco føyes inn i rekkene av “Club De Amigos”.
Etter avskjeden med spillerlegender som Messi, Suarez, Busquets i starten av Laporta sin nye presidentperiode skulle man tro “Club De Amigos” var historie, og at presidenten skulle sette klubben over nære relasjoner og vennskap. Derimot tyder flere av Laporta sine ansettelser og avgjørelser er tungt vektet mot nepotisme.
Et tydelig eksempel på Laporta sin favorisering mot det kjente fremfor kvalifiserte er Alejandro Echevarria, også ansett som Laporta sin “Skyggerådgiver”, som da ikke er en offisiell stilling. Echevarria har gjennom denne stillingen innsikt i klubbens indre organer, og er den personen Laporta lener seg på når det kommer til sportslige tema. Rafael Yuste som er øverste sportssjef er også en god kjenning og nær alliert av Laporta og regnes som hans høyre hånd. Håndball-legenden Enric Masip er rådgiver og “adjunkt til presidenten”, med jevnlige møter og stor tillit fra Laporta. Det er et tydelig mønster i hvilke personer Laporta ønsker ha rundt seg. Deco ble ansatt og føyer seg i rekken av bekjentskaper i roller de i utgangspunktet ikke er best kvalifisert til.
Utfordrende arbeidsforhold og økonomi
Overgangsvinduet i 2022 forkant av Deco sin ansettelse i 2023 var ledet an av Matheu Alemany, og førte med seg flere signeringer av høy kvalitet som viste at FC Barcelona skulle være med å konkurrere igjen om de gjeveste troféene. Overgangene for Lewandowski, Raphinha, Kounde og Christensen kom ikke uten utfordringer økonomisk og ble kun muliggjort av at Laporta dro i sine nå velkjente spaker eller “Palanacas” som skapte umiddelbar inntekt for klubben ved salg av fremtidige potensielle inntekter. Deco var tett på dette overgangsvinduet også som agent for Raphinha.
Laporta sin kreative økonomiske finting og en arvet skakkjørt økonomi fra forrige president Bartomeu skaper nå utfordrende forhold for enhver sportsdirektør i FC Barcelona. Siden Deco sin ansettelse har klubben operert utenfor La Liga sin 1:1 regel, noe som begrenser mulighetene til å påta nye lønninger og spillere ekstremt. Det er ikke lagt opp til å trives i rollen som sportsdirektør i Barcelona per dags dato, dette kan ikke Deco klandres for, men som Raphinha sin agent visste han godt situasjonen til klubben.
For en klubb av Barcelona sin størrelse skaper dette stor usikkerhet i markedet, og det krever ekstra planlegging og forhandlingsteft for å dra i land de viktigste overgangsobjektene. Dette illustrerte Alemany med kløkt i sin periode som sportsdirektør, på tross av trang økonomi ble de største objektene overtalt til å ta turen til Barcelona fremfor sikrere og mer lukrative destinasjoner.
På tross av vanskelige økonomiske forhold å operere under som sportsdirektør var Deco fast bestemt på at i hans første vindu som sjef skulle den brasilianske spissen Vitor Roque inn dørene. Uavhengig av rådgivning rundt seg om at operasjonen ikke ga mening sportslig eller kommersielt skulle spilleren inn dørene. Ser vi tilbake til stillingsbeskrivelsen av jobben til Deco, så kommer det frem at en sportsdirektør skal samarbeide tett med treneren i planleggingen mot å nå klubbens sportslige mål.
Vitor Roque var aldri en del av planen til Xavi Hernandez på datiden, og tiden etter ankomsten av Roque viste det samme. 30 millioner euro + variabler ble brukt på et uprøvd brasiliansk talent i en økonomi som ikke tillot det, men det var Laporta sin tillitserklæring til den tidligere agenten Deco som sportsdirektør og presse gjennom overgangen. Roque spilte 16 kamper med 351 minutt, som resulterte i 2 mål og et utlån til Real Betis hvor han spilte 31 kamper før han solgt tilbake til Brasil for 25,5 millioner euro til Paleirmas.
Overgangen var en total fiasko, og når Roque kom tilbake fra Betis og Hansi Flick stod nå på treningsfeltet var spilleren et skall av seg selv og ville hjem til Brasil. Ønsket ble innfridd, og det har ikke gått en pressekonferanse hvor navnet til spilleren har blitt nevnt hvor Deco gir Xavi skylden for at overgangen ikke ble suksessen Deco var så bestemt på at den ville bli. Før Deco ble ansatt som direktør var han agent for nettopp brasilianske talenter gjennom agentbyrået D20 Sports, så det er ikke utenkelig at overgangen hadde en større personlig ambisjon i baktankene ovenfor klubbens ambisjoner.
Mot-presidentkandidat Victor Font til Laporta reiste spørsmål rundt åpenheten knyttet til overgangen opprinnelig, og tvilen knyttet til personlige klausuler og provisjoner som følge av overgangen mellom Roque’s agent Andre Cury og Deco. Deco på vegne av Roque og Cury førte ett søksmål mot Font som følge av påstandene. Søksmålet presiserte Deco var på et personlig nivå, og hadde ingenting med klubben å gjøre.
Med en trang økonomi i bakhodet, så viser Roque overgangen tydelig at prioriteringsevnen til Deco kan være tidvis ikke helt i plan med hva som er best for klubben. Derimot har Laporta vært tydelig i at det var Deco sitt forslag å erstatte Xavi med Hansi Flick på trenerplassen, noe som har høstet store frukter så langt og anses som Deco sin største suksess. Men som med mange av Laporta sine ord, sås det tvil om det stemmer i det hele tatt.
Overgangsbonaza og en agents strategi
Vi er halvveis inn Deco sitt andre sommer-overgangsvindu og de samme overskriftene treffer avisene som i fjor. Nico Williams fadesen har nok vært sagaen som har satt Deco på sin største prøve hittil i stillingen. I siste liten ble vingen overtalt av Athletic til å signere ny 10-års kontrakt når alt så ut til å være klart for overgangen til Barcelona. Rapporter kom ut som at Nico og Deco var på talefot på et nivå hvor de hadde kallenavn for hverandre. Deco, eller “Big D” som Williams angivelig kalte han skulle få lande spanjolen omsider etter å først tatt avstand fra muligheten når klubben først ble avvist sommeren 2024.
Barcelona er et tog som bare passerer en gang, men når planene om Luis Diaz ikke materialiserte seg slik Deco så for seg, kom toget en gang til. Nå i kjølvannet av Nico sagaen er det rapporter på at Diaz er igjen på topp av Deco sin liste, og hans plan er fast bestemt på å hente colombianeren verdsatt til 100 millioner av Liverpool (penger Barcelona ikke har). Igjen kommer ordet langsiktig til tanke, og det er vanskelig å identifisere en tydelig strategi på markedet fra den tidligere agenten.
Det blir mer og mer tydelig for hver dag som går i markedet at Deco opererer som en agent, og ikke en direktør. Tidvis er det tegn på at det er ingen plan B, C eller D og man håndterer endring i desperasjon og deler alt for mange detaljer med pressen. Agenttilnærmingen til Deco kan ha sine oppsider også, men det kan se ut til at mannen ikke er mottagelig for kritikk eller ideer fra andre hold. Hansi Flick har etter rapporter lagt frem navn etter navn som han har ønsket signert for klubben, men utad er overgangsmålene helt andre spillere, og helt urealistiske. Ademola Lookman er nå på vei til Inter Milan, Nico Williams kom ikke, Luis Diaz er ikke til salgs og tilsynelatende er det ingen ny plan iverksatt og vi er i slutten av juli måned snart.
Overgangen til Dani Olmo er et tydelig eksempel på manglende planlegging. Hansi Flick godkjente signeringen, men hadde ingen direkte involvering eller innflytelse over overgangen. Laporta ga tillitt og beslutningsmyndighet til Deco for operasjonen. Deco sitter igjen som den som tok hovedbeslutningen, og tok en stor finansiell og sportslig risiko med å signere Olmo på tampen av vinduet når Nico Williams takket først nei. Dani Olmo hadde en lang skadehistorikk, og som sesongen utspilte seg viste seg å fortsette. Dani Olmo endte opp å koste klubben 60 millioner euro + variabler og spilte 39 offisielle kamper med 12 mål og 7 assist. Grunnet skadeproblematikken kjøpet medførte mistet Olmo omkring 20 offisielle kamper for klubben.
I etterkant har Deco naturligvis lagt det frem som at det var planen hele veien, men mangelen på utgående spillere førte til som kjent registreringsproblemer som har satt klubben i uhørlig dårlig lys, og kun gjennom retten hindret å potensielt ødelegge en spillers utvikling i karrieren. Nå betviler de største profilene som drømmer om å spille for klubben om vi i det hele tatt kan signere dem. Olmo-overgangen og registreringsutfordringene kan ikke bare skyldes på av Deco, men Deco og Laporta i to-spann. Det har skapt enda større utfordringer for dagens marked og strategi, noe som kom tydelig til lys med Nico Williams og som vi fortsetter å se i dag.
Overgangsvinduet startet vell og merke med en utrolig sterk signering i Joan Garcia som ny målvakt for klubben på bakhånd av en fantastisk sesong hos Espanyol. 25 millioner euro for La Liga sitt kanskje største keepertalent som kan gå rett i start 11’rn ser ut som en strategisk og langsiktig fornuftig investering, både sportslig og økonomisk. Derimot har Deco selv sagt at han kan ingenting om keepere, og hadde ikke noe med overgangen å gjøre.
Vurdering av Deco
Hadde jeg vært en barneskolelærer og blitt spurt om Deco er klar til å ta steget til ungdomsskolen hadde jeg nok svart nei og involvert BUP, PPT og de instansene som er til for å hjelpe dem med utfordringer i hverdagen på skolen. For det Deco har levert til dags dato er ikke godt nok, og det er tydelig at han opererte bedre med støtte fra fagfolk som Alemany (til tross for uenigheter).
Laporta skal ha mye av skylden for situasjonen klubben nå står i med tanke på sportslig planlegging, og alt fremkommer som kortsiktig og desperat på lik linje som håndteringen av klubbens såre økonomiske situasjon. For alt jeg vet så kan det være at Deco var et finansielt tilgjengelig alternativ med motivasjon om å gjøre store ting innenfor feltet. Den beste kompetansen, på likhet med de beste spillerne er gjerne ofte ikke de billigste alternativene. Dersom det er bakgrunnen for Laporta sin avgjørelse i å ansatte en så uerfaren sportsdirektør, skal man heller stille spørsmål om prioriteringene til Laporta.
Deco skal derimot ha det at med den erfaringen han kom inn med, kunne han ikke forventes å gjøre det så mye bedre heller. Økonomien er en stor sperre og hindrer Deco opererer slik han gjerne skulle gjort selv. Samtidig viser Roque overgangen, og besettelsen av Luis Diaz at pengene og økonomien plager han ikke stort. Måten han opptrer i media også reiser flere spørsmål enn det gir svar, og man blir aldri helt komfortabel med at han sitter på det store ansvaret rollen innebærer.
Samtidig dersom det stemmer at Hansi Flick sin ansettelse er utelukkende Deco sin fortjeneste, skal han ha all mulig hyllest for det. Tross en håpløs håndtering av Xavi sin avgang, noe vi ser likhetsstrekk med i situasjonen med Ter Stegen i dag, er ankomsten av Hansi Flick lyspunktet i Laporta sin inneværende periode som president, og Deco sin periode som sportslig direktør. Med ansettelsen står vi med full pott på hjemlige trofeer, og en Champions League semi-finale vi følte oss frarøvet finaleplassen over to kamper. Det Xavi bygget med begrensede midler og med tung innflytelse fra La Masia, har nå Flick tatt det neste steget med.
Oppsummert så syntes jeg Deco har stått til stryk så langt, men ansettelsen av Hansi Flick trekker han opp fra dypet han har kastet seg utpå. Det er enda lenge igjen av et avgjørende overgangsvindu og vi har til gode å se hva Deco kan få til med begrensede midler og FFP utfordringer som pryder alle aviser. Tvilen er til gode enda, men jeg er nærmere en tanke om at å avvikle arbeidsforholdet er bedre enn fortsettelsen per dags dato.
Vurdering: 3/10
Hva tenker dere om Deco? Om ikke han, hvem andre hadde passet rollen og økonomien til Barcelona? Hva bør gjøres ulikt fra i dag og hva gjøres rett?
Følg oss også på Discord for en herlig, levende, morsom og alltid respektfull chat samt lynraske oppdateringer fra alle offisielle kanaler og mye mer): https://discord.com/invite/hxGJwKAb
