Dette er en kronikk som gjenspeiler skribentens egne tanker, meninger og følelser, og er ikke nødvendigvis representativ for resten av Blaugrana.no

På tross av disclaimer-en over tror jeg dog at mange Barça-fans deler mitt syn på saken: At man er flau over å være Barcelona-supporter i dag.

Jeg har hele tiden tenkt at Barcelonas profil de siste årene har vært midlertidig. Jeg sa tidlig at å vinne Champions League i 2015 kunne bli det «verste» som har skjedd klubben da det ledet til nye år med Bartomeu. Nye år med en sviktende sportslig profil, nye år med blodpenger fra Midt-Østen, og nye år med kritikk som et kjøpelag, der hvor akademispillerne blir færre og færre.

Snart seks år senere tror jeg mange hadde byttet trofeet i 2015 mot en annen president enn Bartomeu. Men da ting skjedde som det skjedde tenkte jeg at «med en ny president blir det bedre». At Barcelona som klubb med sine verdier alltid ville overleve. Jeg skal komme tilbake til vår nye president Laporta senere, men først vil jeg ta for meg hva dette sier om Barcelona som klubb.

Et slagord med null verdi?

Barcelona har lenge omtalt seg som «mer enn en klubb». Klubben skal liksom være annerledes. Man har en tanke om at Barcelona skal alltid spille attraktiv fotball, så langt det lar seg gjøre. Ihvertfall skal man ønske å ha ballen, og angripe heller enn forsvare. Dette går tilbake til glansdagene til Johan Cruyff og hans Dream Team.

Man skal utvikle sine egne spillere, ikke utelukkende, men man skal ha en base med spillere som vet hva det er å representere klubben. Dette sees i tråd med at Barcelona ønsker å være en fane for katalansk kultur, samtidig som man tenker at spillestilen krever et visst DNA, som først gjenspeiler seg i klubbens egenproduserte spillere.

Lenge var Barcelona det eneste laget i spansk toppserie som aldri hadde latt drakta «tilsmusses» av en sponsor. Tvert i mot gav man penger til UNICEF, i et motsatt sponsorat, noe man også vant FIFAs Fair Play-pris for tilbake i sin tid. Dette vitner om et lag med verdier, solidaritet, og som bryr seg om sporten og klubben fremfor det økonomiske.

I dag ser dette helt annerledes ut. Å inngå i en Superliga handler om det kommersielle først. Å sikre seg et gratis innpass i en liga hvor lagene selv sitter på pengene, likt som i de store seriene i USA, eksempelvis. Etter alt som har pågått i FIFA og UEFA skal man ikke nødvendigvis si at organene fortjener å forvalte pengene. Mitt problem blir hvordan man kan forsvare dette sportslig.

I en lukket serie, eksempelvis NFL, hvor Jacksonville Jaguars var forårets dårligste lag, så er det neste man kommer skolelaget til Clemson, som er et universitet. Europeisk fotball fungerer ikke slik. Her er det snakk om en fri flyt av spillere fra barnenivå helt opp til Camp Nou. «The beautiful game» skal gi oss sjarmørhistorier som Leicester, Atalanta, i hjemlige serier, samt troen på at en og annen gang kan en norsk klubb komme seg inn i det gjeveste selskap. Det går ikke om dørene er låst.

Det å bryte med disse fundamentale verdiene ønsker da Barcelona å være delaktig i. Vi er langt unna det laget som vant Fair PLay-prisen, ikke bare i tid som har gått, men også fra et verdi-ståsted. Det moralske kompasset er så ødelagt at man kan undre seg over hvordan direktørene finner veien hjem om kveldene.

Hvor er Laporta?

Dette er åpenbart ikke noe som har skjedd over natten. Ryktene har pågått lenge. På en måte er det bekymringsverdig at det er noe som klubben har jobbet med lenge. Men i tråd med mye av det andre som har gått galt de siste årene har jeg tenkt at ting blir bedre av å få bukt med Bartomeu.

At klubben må satse yngre handler om at generasjonsskiftet aldri fungerte under den tidligere presidenten. Slik sett ble Laporta «spilt god» av situasjonen, da han overtar et lag med unge spillere, mange egenutviklede, i Pedri, Fati, Ilaix, Mingueza og delvis Puig, og ble sett på mannen som skulle gjenoppbygge klubben. Han har nå et valg om hvordan man skal gjøre dette, og ved å offentlig bekrefte at man er deltager av dette beviser at Laporta åpenbart er ok med planene, selv om han kanskje ikke la de selv.

Det er to måter jeg ser ser det på: Enten så har klubben faktisk forandret seg så mye at man er ok med å være med på dette, selv hvor ekskluderende det er, og det i seg selv ville vært en tragedie. Eller så ser man på dette som den eneste måten på å komme seg ut av den økonoiske situasjonen på. Det sistnevnte er heller ikke greit. Det vitner ikke om «tap og vinn, med samme sinn». Det går mot sportens prinsipper, og dersom Barcelona ønsker å være «mer enn en klubb», burde de følge Bayern, og ikke bare stå utenfor, men å aktivt ta grep mot det som er i ferd med å skje.

Selv om jeg fortsatt er Barcelona-supporter i morgen føles det ikke ut som man støtter noe som er «mer enn en klubb». Det føles som man støtter en vanlig toppklubb, som kun følger uttalte verdier når det passer inn med det økonomiske. Blir man medlem av «Supeligaen» da er man ikke en klubb lenger, da er man en bedrift. Det håper jeg ikke skjer, og jeg håper vi supportere kan ytre vår mening, og stoppe noe som potensielt kan ødelegge sporten for alltid.